Onsdag dere, og tid for avtalen min med individual behandler.

*

Denne dagen var det samme opplegg på morgenen som de to forrige, men tok buss tidsnok, kom meg vel frem og drakk til og med vann på venterommet.

*

Allerede på bussen tenkte jeg på dagen før. Og det jeg opplevde som ett nederlag. Sa det til og med i timen. At det med pus gikk greit og at jeg hadde nådd frem til mamma, da en “konflikt” oppstod.

Men akkurat det med skolen. Var nesten som at jeg ikke ville snakke om. Første dagen hadde gått greit den. Men så gikk alt rett vest. Andre dagen.

Jeg hadde opplevd angst og det å bli handlingslammet.

Men jeg hadde skjøvet det bort etterpå, for hvorfor skulle jeg gi det rom? Det gav meg ikke noe.

Det var en skuffelse.

Men jeg begynte også allerede før timen å tenke på hvorfor det er slik? Hvorfor jeg får helt fnatt.

Dermed var dette naturlig å ta med seg inn i timen.

Og det er IKKE så rart, jeg får stadig tilbakeblikk til hvordan skolen var da jeg var liten. Barneskolen var et mareritt. Jeg stod mye for meg selv, og jeg likte ikke at den eneste plassen jeg kunne være i fred, var rett ved lærerens “spisesal”.

Jeg opplevde ofte at jeg var på “utstilling” da. At ALLE kunne se at jeg ikke trivdes eller klarte å være et vanlig barn.

Å bli sendt til rådgiver, var ikke særlig koselig det heller, det gav meg jo bare mer intrykk av at jeg ble opplevd som rar.

Jeg fortalte behandler, at jeg skulle ønske en voksen så meg, kom bort å pratet og så til meg, der jeg sto på “utstilling”. Jeg tror det er første gang jeg setter ord på dette. Behovet for å bli sett og sett til. Det brakte frem tårer.

Dessuten var ikke den perioden noe skjekk for meg, eller dem rundt meg, vi gikk gjennom noe vanskelig som familie.

Jeg gikk i klasse med en gjeng med folk fra et annet nabolag og da jeg endelig skulle få begynne på skole med min “barndoms bestevenn”, på ungdomsskolen, skjærte det seg, også.

Vi var en gruppe på fire jenter, venninnen min sine to venner fra barneskolen, henne og meg.

Jeg var tydeligvis litt for “goodie to shoes”. Fordi jeg ikke gikk hjem via en bilvei, fordi jeg ikke hang med eldre typer, ble tatt for tyveri og gjorde hvem vet hva i et dukkehus.

Jeg slapp unna, kan man si.

Og selv om jeg er takknemlig for det i dag, så var det ikke så kult at ALLE på samme trinn gikk rundt å snakket om at en av foreldrene mine hadde tatt seg en prat med venninnen min sine foreldre. Vedkommende hadde sett mer enn jeg selv innså. At jeg var nedfor.

Så dermed ble ungdomsskolen et mareritt det også. I tillegg var begge store søstrene mine ute av huset. Hver av ulik grunn. Så da var ikke det noe støtte å få derfra.

Videregående var ikke stort bedre, jeg satt mye alene da og. Men da mer tilbaketrukket, på en sofa eller en benk, en plass, lang unna stirrende blikk.

Rådgiver tok tak i meg en dag, men da sa jeg bare at jeg trivdes i min egen ensomhet. Tror det var en løgn. For jeg klarte ikke omgåes andre, så det var lettere å bare si det.

*

I løpet av timen fikk jeg tilbakeblikk på ett minne der en gutt i klassen med vilje hoppet over meg da en bunke ark ble delt ut. Fyren var opptatt av hevn fordi han ikke lenger satt ved siden av matte geniet i klassen. Jeg ba om å få bytte plass da en annen gutt, hele tiden skulle plage meg. Lite ante jeg at han kun ville ha oppmerksomhet. Han fikk seg ett varig merke med en passer.

Men jeg ble også bevist at det ikke er noen som tvinger meg til å gå på skole nå, at jeg ikke er nødt til å møte opp på forelesningene.

At jeg klarte å møte opp, til tross for alt. At jeg ikke stakk pga. angsten, jeg så meg rundt og fikk det arket ( lille meg ville ha vært stolt) og ønsket å hjelpe en annen. Det er fremskritt.  Første dagen. Jeg må ha tolmodighet med meg selv. En ting av gangen. Det vil gjøre meg sterkere til å takle det neste gang. Den neste utfordringen.

Dermed dro jeg fra samtalen, med lettelse, ja jeg hadde felt noen tårer, men det var viktig, for å ta vare på meg selv. Kjenne hva alt dette har gjort med meg. For så å klare neste steg. Forhåpentligvis.

B