Rottweiler.

Galleri D40

 

I juni 2021, skjer noe fryktelig.

En bestemor passer på barnebarnet sitt på ett og ett halvt år. I løpet av få sekunder har den ene av to hunder, en rottweiler, som holder til utenfor på terrassen, tak i barnet.

Gutten dør som følge av skadene.

Nå stilles denne farmoren for retten av svigerdatteren sin, som krever erstatning.

*

Det er kommet frem at denne hunden tidligere har vært for “hardhendt” (i mangel på et bedre ord) mot barn ved fem andre anledninger.

Hunden ble anbefalt avlivet.

Ingenting ble gjort.

Svigerdatter hadde ved flere anledninger uttrykt at hun ikke følte seg trygg med at hunden var til stede.

*

Da denne siste hendelsen hendte, ble derimot begge hundene avlivet samme dag.

*

Bestemoren erklærer seg ikke skyldig.

*

Nå mener jeg å ha lest at man alltid skal respektere dyr. Det er ikke dermed slik, at jeg mener at ingen er skyld i saken.

Dyr er dyr. Eiere blir rådet til å gi hunden sin en egen plass. Der den kan få fred. Borte fra alt som kan krype, gå, lugge og pirke. På samme måte som vi mennesker trenger ro, fra alt slags leven.

Nettopp for å unngå at slike ting skjer. For det er klart om noen kommer bort å tar meg innpå øyet eller er borti meg når jeg føler for å hvile så er det klart jeg også vil glefse til. Eller om noen brått er for hardhendt og lugger meg, så får jeg da fader meg vondt!

Når det er sagt, er det også forskjell på dyr. Og forskjeller innad i de ulike kategoriene kjæledyr. Du har f.eks. kosepuser og puser som kun kommer for å få mat. Du har mer “familie vennlige” hunder og man har hunder som er kjent for sitt temperament.

Min hund f.eks. hadde en helt sinnsykt stor tolmodighet med barn. Barna til søsteren min var veldig på å kose med henne. Men små barn har ikke alltid helt kontroll over hvor hardt dem klemmer eller klapper. Så ja, hunden min sa fra ett par ganger, slik som de gjerne gjør med egne valper, men aldri i nærheten av å gjøre dem noe vondt.

En gang var det en gutt som nærmet seg oss, da vi gikk tur, og jeg passet på å holde båndet kort. Fordi jeg visste at hunden min ikke liker brå bevegelser. Fra ukjente, vel å merke.

Barn er veldig uforutsigbare. Dem spretter, hopper og løper. Da vet ikke alltid en hund hva dette barnet vil og kan bli usikker. Min hund bjeffet i det gutten kom for nær. Klart gutten da skvatt og blei redd. Den voksne som gikk med barnet sa det gikk greit.

Jeg må innrømme det skremte meg litt og, for man ønsker jo på ingen måte at noe skal skje, ikke sant. Og ofte kan noe virke verre enn det er. For man ser ett barn gråte, og tenker hva har skjedd nå? Så er det mer pga. redsel enn noe annet.

*

Jeg kan godt forstå at denne farmoren ikke klarer å ta skylden for det som hendte. For det var ikke hun, strengt tatt, som angrep barnet. Som bestemor tror jeg aldri hun har villet at dette skulle skje. Hun har holdt dem atskilt. Ikke godt nok, men hun tok hensyn til denne mammaen som ikke følte seg trygg. Da det hendte skal hun også ha forsøkt å åpne kjeven på hunden og slått den for at hunden skulle slippe taket på det stakkars barnet.

På den annen side så er jeg ikke mor selv, men enhver kan forstå at å miste sitt barn på denne måten må ha vært og fremdeles er, helt ubeskrivelig vondt. Så om det å kreve erstatning  for henne er en måte å kjempe for sitt barn, så forstår jeg henne.

Begge parter mistet noe denne dagen. Et barn og ett kjært husdyr. Noen vil si at det ene veier mer en det andre. Andre vil si at et barn er mye mer verdt. Uansett er det et tap.

Noe jeg ikke ville ønsket min verste fiende.

 

B

 

 

Q: hva er din mening i denne saken? Bør denne bestemoren sone og få straff? Og vil erstatningen moren krever lette sorgen over ett tapt barn? Eller er det et forsøk på få rettferdighet?

 

 

1 kommentar

Siste innlegg