Så kom panikken.

*

Etter å ha holdt ut, det som virket som en smerte som aldri skulle ta slutt.

*

Kom panikken over at livet mitt slik det hadde vært i over tre år brått tok en vending jeg ikke hadde sett for meg.

Det gikk opp for meg.

*

Det er nesten flaut å innrømme at jeg tenkte det gikk mot noe mer fast.

Livet mitt var endelig på stell.

*

Det livet jeg levde var ett liv jeg aldri tenkte jeg skulle få.

Noen som var glad i meg??? Den tanken hadde gått i søppelet for lenge siden.

En jobb jeg likte og en leilighet som var min.

For ikke snakk om pusene mine.

*

Nå ble det revet bort fra meg.

Og det virket som jeg hadde landet på ansiktet og truffet en spiss gjenstand som hektet seg fast i hjertet.

*

Det var da panikk-anfallene kom.

Angsten som gjorde at jeg ikke kom meg opp av sengen engang.

Mat kunne jeg bare glemme å få i meg.

*

Det verste var vel følelsen av å ha null kontroll og at jeg så for meg å latt livet mitt ende i bunnen av ett vann en plass.

*

Selv om jeg helst ønsket at noen skulle se at jeg sleit og at ting gikk i helt feil retning.

*

Jeg brukte det siste grammet av livs-vilje til å ringe mamma en natt.

Og det reddet meg denne gang.

 

B

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så var det julen da.

*

Han viste jeg likte den tiden.

*

Alt kosen med sjokolade kalender, korte serier på tv og alt pynten.

Og jule-filmene, ikke minst jule filmene.

*

Han var ikke så glad i juletiden.

For mye stress.

*

Mitt mål var alltid å få ham til å like juletiden like mye som meg.

Han gjorde på ingen måte motstand.

*

Gledet seg på mine vegne.

*

Nå ble alt dette bare en vondt påminnelse.

 

**

 

Så kom nyttårsaften, jeg som alltid pleide å ringe ham klokken tolv her i Norge og ham meg i sør, når klokken var tolv der.

*

Jeg slapp å gå til siden, da klokken slo tolv for å prate med ham.

*

Fikk heller sett litt ekstra på fyrverkeriet.

Men den korte samtalen med ønsker for det nye året og kjærlighets-erklæringene var der ikke.

*

Jeg fikk noen gode klemmer fra mine nærmeste istedet.

 

 

B

 

 

 

 

Da høsten gikk over til vinter, rente glasset over.

*

Den første snøen var som et iskaldt påminning om at jeg ikke lenger kunne dele det med ham.

*

Som en liten pingvin trasket jeg alene ute i det som for (før vi, tidligere kalt) oss, hadde vært et glitrende hvitt paradis.

*

Krystallene falt sakte, dem stoppet ikke opp.

*

Jeg kjente det renne små dråper på kloss hold,

salte, ned skinnene mine som små kjold.

*

Ingen er dem, som beskytter en som er var,

verden er på mange måter egosentriske,

dem bare tar, tar, tar.

 

 

B

 

 

 

 

 

Ingenting var som før.

*

Ingen god morgen.

Ingen meldinger y ny og ne.

*

Ingen å fortelle ting som bare jeg kunne komme med.

*

Ingen grunn til å ta teite selfies.

*

Ingen å dele pusene sine fremskritt til.

*

Dag ble til kveld, ofte uten å si ett ord til ett annet levende vesen.

 

B

 

 

Nb. Cheddar forsøker å gå på toalettet uten at jeg skal drive å knipse bilde av ham.

 

 

 

De gangene jeg var på besøk hos noen eller det var en bursdag som skulle feires, ble en scene for meg til å late som jeg ikke hadde det vondt.

*

Men folk så rett gjennom meg, dem så konturene av en person som hadde gitt opp.

*

Jeg orket ikke å pynte meg, jeg tok håret i en knute.

Jeg vasket ansiktet og det var det.

*

Ringene rundt øynene var derimot enkelt å se.

*

Mamma sa en dag “jeg savner den glade Belen”.

*

Det vanskeligste for meg var når jeg kom hjem til meg selv.

Da var det bare jeg og ingen andre.

*

Han var ikke der lenger til å prate med, uten at mitt sosiale batteri ble tømt.

For var det noen som klarte det, så var det ham.

 

B

 

 

 

 

 

Man går lenge å kjenner på angst.

*

Tårene kommer når man minst forventer det.

*

Enkelte dager tenker man at det går bra, og så i neste har man bare lyst å knekke sammen.

*

Hodet tenker det er ikke sant.

*

Hjertet kjentes knust i bittesmå biter.

*

Det er som om det trekkes ned en gardin.

*

Man kjenner på mye og så lite samtidig.

Ingenting får deg til å tenke på noe annet.

*

Hodet er i sjokk.

Kroppen er i sjokk.

*

Maten smaker ingenting.

Sulten er fullstendig borte.

*

Søvnen er der såvidt.

Tankene går.

*

Du forsøker å få svar,

på de tusen spørsmålene du har.

*

Sakte men sikkert blir alt rundt deg sort.

 

B

 

 

 

[Det jeg har holdt skjult det siste halve året].

 

 

 

 

 

 

Brudd er noe dritt.

*

Og det verste er når den som utsetter deg for det vet EKSAKT hvordan det vil gå deg.

*

Hva du vil møte, hva du vil kjenne på og hva du vil oppleve.

Likevel velger dem å gi deg beskjeden uten forvarsel.

*

Å setter opp vegger som om det er du som har gjort noe vondt mot dem.

Hva for noe jevelskap er det dem har måtte holde ut tidligere som har gjort dem så rett igjennom ond.

*

Hvordan kan man i ett øyeblikk si kjærlighetserklæringer og i det neste se på deg med øyne som du var en helt fremmed?

 

B

 

 

[Ønsker ikke tilbakemeldinger på dette innlegget]

 

 

 

 

 

 

Denne nyheten gjorde virkelig noe med meg,

vi er ikke blinde, vi vet hva som skjer i verden.

Men av og til kan det bli for mye.

*

 

En mor blir drept i et bombeangrep, og babyen hun har i magen, blir tatt ut med keisersnitt.

Jenten overlever, men blir født uten foreldre.

*

Skal dette virkelig bli det nye normale?

Skal vi latt dette skje uten å at protesterer?

Skal flere og flere barn måtte leve med store hull i slektstreet sitt?

*

Hva kan vi gjøre?

Hvordan kan vi hjelpe?

Har min stemme noe å si?

*

Si nei til at flere barn må vokse opp som Rouh, uten mammaen og pappaen en sin.

Si nei til at flere familier brått mister sine kjære.

*

Si ja til å få slutt på krig og urettferdighet.

 

B

 

 

Kilde:

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/JbW8P4/ufoedt-jente-reddet-ved-keisersnitt-da-moren-ble-drept-i-gaza

 

 

 

 

 

Det er blitt vanskeligere å komme seg ut.

*

Jeg blir heller værende inne.

Det skal mye til for at jeg kommer meg over dørstokken.

*

Jeg gjør det om jeg må.

Om det er noe jeg har gått tom for hjemme.

Spesielt om jeg holde på å gå tom for kattesand til pusene eller våtfor.

*

Jeg skulle liksom gå 60 km for MS i april.

*

Jeg har ennå tid, men jeg har ikke vært like flink som jeg var sist jeg gjorde det.

Da skulle jeg få det til.

*

Jeg fokuserte på at dette skulle jeg gjøre for noen andre, om ikke det var nok motivasjon å gjøre det for meg selv.

Ikke at jeg har den sykdommen, men når jeg sier meg selv, så i den mening at jeg gjorde det for at jeg skulle ha en grunn til å komme meg ut.

*

Kanskje jeg får det til om jeg gjør en god innsats kommende uke?

Ja, jeg får tvinge meg selv litt.

Jeg må kunne klare det.

 

B

 

 

 

 

Jeg har frem til i dag lagt ut fire hundre innlegg, her på bloggen min.

*

For mange vil dette kanskje ikke være så mye, men for meg virker det som om jeg har skrevet en hel bok.

*

Fire hundre poster, med hva?

Det kan man undre litt på.

*

Ikke rart jeg av og til tenker at jeg repeter meg selv, man må jo nesten det etter så mange innlegg.

*

Håper ikke dem som har fulgt meg siden starten er blitt lei.

For jeg skal nok klare å skvise ut fire hundre til, hihi.

*

Og hvem vet, kanskje jeg blir her til jeg er 80.

*

Lurer på hva jeg vil skrive om da, kanskje jeg blir å se ute på balkongen, med en datamaskin på fanget med bokstavene i størrelse GIGANTISK og brillene langt ut på nesetippen.

*

Med ett halvferdig strikketøy på sofaen, en krukke karameller på stuebordet og en liten koloni katter…

Der har du meg anno 2075 sånn sirkus.

 

B