Jeg tok min første lange sykkeltur (på lenge) for ca. 2 uker siden. 

Hvordan gikk det? 

Helt ræva.

Jeg kom meg frem og tilbake, men det var tungt. Beina gjorde vondt. Jeg måtte stoppe opp ett par ganger og jeg kjønte virkelig ikke hva som gjorde det så vanskelig.

Husker jeg syklet fort som flint når jeg var mindre.

Det var pinlig.

For en uke siden tok jeg meg enda en tur. Denne gangen gikk det mye bedre. Jeg holdt ut i lengre omganger og beina gjorde ikke like vondt.

Hva som gjorde dette, aner jeg ikke.

Jeg var i et annet “mindset”, hadde med noe godt å drikke og hadde sørget for å be kjæresten om å ta meg i mot dersom jeg kom mørbanket tilbake. Noe han sa han skulle 🙂 🙂 .

Greien er at jeg lot meg ikke skremme av den dårlige første gangen. Jeg gikk ut på tur likevel. 

Noen ganger kan det være tungt i begi seg ut på noe man har erfart ikke gikk så bra. Man har ofte den tankegangen at man er dømt til å feiles.

Men hva om man heller tenker, ja det gikk dårlig sist, men hvem sier at det ikke kan gå bra nå?

Det er noe jeg har lært i behandling.

Ja, ting har vært slik, men det betyr ikke at det må være slik for alltid.

Tygg litt på den.

B

Alle, tror jeg har en og annen ting de er redd for. Det kan være noe så vanlig som å ha frykt for edderkopper til det mer ekstreme som det å være redd for å gå ut.

Jeg kan ikke si jeg er redd så veldig mye. Men jeg er meg bevisst at jeg ikke kan være en “people pleaser“. Det samsvarer med en redsel for å skuffe andre. Jeg ble dessverre ikke klar over dette før den senere tid.

Jeg er på den annen side blitt redd en del situasjoner. Noe jeg dermed unngår. Det er ikke sundt i lengden, jeg vet det.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Derfor går jeg i behandling for dette.

Noe jeg ikke er veldig stolt over er frykten til familien og alt det innebærer. Man skal jo ikke være det. Ofte er familien den man lettest forholder seg til. Men jeg er redd deres meninger, deres kritikk og det at jeg har null kontroll over det som kan skje i samvær med dem.

Jeg håper og tror dette vil ordne seg.

B

Q: Hva frykter du?

A: @89bella  (Twitter)

Jeg vil ut. Har lenge kjent på en trang til å reise bort. Ikke nødvendigvis bare pga. Corona, jeg har villet rømme bort fra sommeren.

Sommeren? Ja, den varme hete sommeren. Ikke misforstå, jeg liker de lange dagene. Solen som går ned sent og titter opp igjen, innen noen få timer. 

Det gjør det lettere å stå opp, for det b- mennesket jeg er. Men varmen, den kan gjøre det noe vanskelig for meg. Kroppen min har vansker med å kontrollere temperaturen, I stedet for å regulere den slik at jeg ikke overopphetes, så blir den værende.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Pannen blir varm, jeg kjenner meg uggen og kvalm. Den legger seg som et teppe rundt meg og slipper ikke taket før på kvelden.

Jeg har forsøkt å få i meg nok væske, og åpner vinduene, slik at “frisk” luft trenger inn der jeg bor. Men det hjelper lite. 

Nå skal jeg ikke skylde på varmegradene alene, men jeg vil bort til andre strøk og andre mennesker.

Sist sommer var en tøff tid. Jeg var mye alene. Jeg i var i startfasen av det å bo alene. Og mye gikk galt.

Jeg var deprimert, skikkelig deprimert.

Alt opplevdes nytt og jeg gikk rundt å kjente meg som en plagiat, noe på liksom.

Hvem var det jeg trodde jeg var? Voksen? Selvstendig? 

Covid-19 gjorde ikke det noe lettere.

Karantene. Masker. Antibac.

Antall smittede. Antall innlagt. Antall døde.

B