Jeg våknet lenge før jeg måtte stå opp og tenkte at det var vel bra, men så sovnet jeg igjen og klarte ikke å stå opp i tide. Det endte med at jeg kom for sent til dyrenes hus.
Men jeg fikk gjort det jeg alltid pleier å gjøre, så da har jeg ikke så dårlig samvittighet.
Da jeg var på vei til bussen, hørte jeg plutselig noen som ropte på meg. Jeg snur meg og mot meg kommer en av “sjefene”, hun ville så gjerne si godt nyttår. Jeg fikk både klem og gode ord, som at jeg var flink og at hun var glad jeg var der. Jeg sa takk og i like måte. For hva ellers skulle jeg si. Det gleder jo å få slike tilbakemeldinger, men så ligger den stemmen bakom som sier. Men hun kjenner ikke meg så godt, hvordan kan hun si det. Eller jeg klarer ikke å ta det til meg og virkelig tro det. Men så klarte jeg det, da jeg var komt meg på bussen. Å kjenne at jeg trakk på smilebåndet. Det må ha vært det, eller at jeg slapp å vente en evighet på at skyssen kom.
*
Så var det rett på MCen. Jeg fikk i meg mat og dessert. Ikke kjøp den mint og sjokolade isen, det var som å spise tannkrem. Uggh. Jeg elsker is. Men den smakte IKKE godt.
*
Deretter for jeg bort på coopen, for å handle inn til helgen. Mellom slagene måtte jeg nesten holde meg til disse små takene som stikker ut på diverse bygg. For vinden var sterk og regnet var verre.
*
Så kom bussen som skulle ta meg til leiligheten. Det blir mye buss på en dag som denne. To frem og to tilbake.
*
Nå sitter jeg i sengen og har det ikke så bra. Er sur og skuffet. Noen folk tar ikke ting med en gang og må få fortalt det minst tusen og en gang. Og jeg blir lei. Skal jeg liksom si “ok. Det går fint”. Når det burde vært noe man forsto. Det burde vært innabords, integrert og skrudd in i totten allerede.
Men som datter til første generasjons innvandrere er jeg så takknemlig for det hun gjorde for dem som var/er i lignende situasjoner som dem.
Samtidig som hun var tøff nok til å stå i mot de tradisjonelle tankene om kvinnens rolle, som fortsatt finnes i ulike kulturer.
Hun var komiker, noe det finnes flere menn enn kvinner av. Go girl!
Bare det at hun turde å være seg selv og gi blaffen i hva andre måte tenke og mene, selv da hun ble truet med livet og opplevde at familiens restaurant ble beskutt.
*
Til tross for at jeg ikke kjente henne eller satte meg så godt inn i hennes liv. Så var navnet hennes kjent. Hun gjorde seg hørt og bemerket.
Hun var en aktiv samfunnsdebattant.
Jeg ønsket og håpte at hun ville bli frisk. Men slik ble det dessverre ikke. Hun vil bli husket. Hun vil bli savnet. Hun vil ha satt sine spor.
Men det er skremmende samtidig. Jeg hadde aldri trodd at jeg i 2013, faktisk skulle tørre å reise til Bolivia. At på til med en gruppe som jeg hadde hatt lite kontakt med. Men det gjorde seg til, jeg ble på en måte tvunget til å knytte bånd med enkelte av dem etter en flytur som varte over tyve timer.
Jeg viste heller ikke at jeg i 2014 skulle bli tvangs- innlagt. Eller at jeg det følgende året skulle erfare mitt første angstanfall og trodde jeg hadde blitt gal. Fordi man ærlig talt tror man har mistet kontrollen og er blitt dum. Heldigvis hadde jeg min firbeinte bestevenn som ikke lot meg være alene ett sekund og kom opp i armkroken til vi begge sovnet da det holdt på som verst.
Eller at jeg i 2018 skulle reiste til Sør Amerika etter ikke å ha vært der på femten år.
Jeg trodde ikke jeg i 2018-2019, skulle trives på gård. Blant sauer, kuer, kaniner, griser, hester, høner, duer og vaktler. Å få oppleve at griser er som hunder, eller at sauer slår med hovene når de vil ha mer kos.
Jeg hadde ikke sett for meg hunde pandemien som var i 2019. Som ba en ikke latt hundene hilse på hverandre. Eller unngå å gå ut med dem. For mange eiere hadde funnet sine kjæledyr døde etter å ha blødd ihjel.
Eller Corona i 2020, og at jeg skulle miste det jeg regnet som det mest verdifulle jeg eide. Hunden min.
Jeg hadde aldri trodd at jeg i 2021 skulle starte å jobbe i Dyrebeskyttelsen og oppleve det jeg har der. På både godt å vondt. Eller bli en som fast er ute og løper.
2022 har vært en virvelvind.
Jeg har måttet lære meg å sette grenser. Ordlegge meg bedre og bli forstått.
Jeg ble feiret av familien til bursdagen, og hadde jente besøk senere.
Jeg har vært i Riga, vært på konfirmasjon, opplevd å bli avvist av familie og vært syk.
Jeg har vært på tur for bærekraftsmålene og konsert ALENE. Jeg har klart å lage meg en koselig adventstid. Jeg har opplevd å bli litt skuffet over å måtte fortsette i behandling. Jeg har fått varmepumpe i hus, jeg har fått feire jul med familien og nå gjenstår kun nyttår.
*
Så da blir det med det. Å se hva som kommer. Tror alle håper og tror på at det blir bra, men så vet man ikke sikkert hva som blir hva.
I dag føler jeg meg litt som Ole Winter i julekalenderen snøfall.
Han var ikke den snilleste. Men da julen kom, ble han likevel invitert av Pils lillesøster som sier moren har sagt at de skal feire sammen.
*
Jeg ble invitert til julebesøk hos en i familien, andre juledag, men i mens resten av søskenflokken og foreldrene mine fikk en “offisiell invitasjon”, var min veldig enkel. Imens de fleste åpnet opp pakker, satt jeg å så på.
*
Jeg kjente meg litt utenfor med andre ord. Ikke har jeg vært noe fæl i år. Og ikke har jeg ønsket adre noe vondt. Tvert i mot har jeg gjort mitt for å passe på dem rundt meg. Men jeg kan ikke styre hvordan andre ser mine handlinger. Bare vite at mine tanker hele tiden har vært gode.
*
Jeg kjenner likevel på en følelse av ikke å bli verdsatt noen ganger. Men det får så være. Jeg sitter likevel med at jeg må ta til takke med det minste. Er det min feil?
Jeg sto opp til en grei tid. Fikk i meg frokost, så på julekalendere og pakket gavene til dem jeg skal være med den tjuefjerde.
Gikk så ut å løpte. Noe jeg utsatte både onsdag, torsdag og i dag tenkte bare å skippe. Men så kledde jeg heller på meg og gikk til banen.
Det var godt å få bli litt sliten, særlig når jeg etter å ha hørt på julemusikk en stund, ble litt trist over ikke å ha min lodne bestevenn her lenger. En ok distraksjon.
Deretter bar det rett i dusjen og vaske håret. For til jul må alt være på stell.
Så tok jeg en mini pause fra alt og fikk i meg middag.
For deretter bake reinsdyr kjeks.
Tror det er tredje året jeg lager dem. Det ble liksom en del av tradisjonen etter at vi ble en mindre i hus, da jeg bodde hjemme. Et forsøk på å fylle tomheten.
*
Det er godt å få unna det man har lyst til å få gjort, men som en ikke er sikker på om en skal klare.
Denne uken har vært fullpakket fra start til slutt. Jeg fikk kanskje ikke gjort det i den rekkefølgen jeg tenkte, men det ble gjort og det er jeg glad for.
Nå gjenstår egentlig å få lagt seg. Men det spørs om jeg ikke må få unna en liten ting til.
Det var ikke lite å gjøre heller. Tre stk klarte å flykte ut av burene sine. Så jeg brukte en del tid på å få dem inn igjen. I tillegg var noen av burene veldig skitne. Sand + vann = sement over alt.
Men det gikk fint til slutt. Jeg måtte ta meg en liten drikkepause, da jeg var kommet litt over halvveis. Pleier ikke å gjøre det. I dag var det nødvendig.
På isolatet fikk kattene, canesten, mousse og Intrafungol. Jeg fikk meg en klo i fingen da jeg skulle skyve en skål med våtfor med medisin i til en pus som var litt redd. Det blødde veldig, men jeg sørget for å skylle såret med antibac. Har lært nå at man ikke pleier å sy, ved kloring eller bitt. Fordi man ikke vil at en eventuell bakterie skal bli inni enn. Dermed er det rensing og antibiotika som blir løsningen.
Da jeg var ferdig for dagen, kjente jeg det på hele meg. Jeg var sliten.
*
Derfra tok jeg bussen til senteret, fikk i meg noe mat. Big bite, denne gangen. Å traff på både mamma og mine to brødre. Vandret litt i lag og så dro de hjem til seg og jeg tok bussen til leiligheten.
*
I kveld har jeg sett på julekalendere. Litt trist at det kun er to dager igjen. Blir rart å ikke ha et program å følge når det blir jul. Men det har vært veldig koselig, jeg har kost meg og ledd en god del.
Jeg holdt på å komme for sent til samarbeids-gruppemøte. Jeg hadde satt på alarm, men så fant jeg ikke kortholderen min. Da jeg endelig fant den var det bare til å springe til bussen.
Jeg hadde to minutter til å runde hjørnet fra sameiet og til busstoppet. Jeg valgte å småløpe i mot bussen som allerede var der. Sjåføren så meg heldigvis og ventet. Bare det i seg selv er et fremskritt. Jeg kunne lett ha gitt det opp. Men jeg lot meg være i sentrum. Selv om det var pinlig og jeg kom heseblesende frem til fremste dør. Passet på å si tusen takk også.
Møtet gikk i en fin retning, jeg fikk sett på hva jeg har klart og legge det fremfor for meg selv egentlig. Det er lett å tenke at man ikke gjør det bra eller har hatt en utvikling, når man på en måte for avslutningen sin utsatt.
Jeg gikk fra møtet med en bra følelse, med en dato jeg kan ha i minnet og med en opplevelse av å ha bli lyttet til. Dette her lover godt.
*
Jeg startet dagen med hodepine. Så etter samtalen, fikk jeg i meg noe mat og var innom apoteket. Så var det innom ett par butikker og rett hjem.
*
I leiligheten sørget jeg for å få opp varmen, og sovnet på sofaen. Det ble ikke noe løping. Selv om det var tanken, etter å ha tatt seg en lur. Men jeg prioriterte å hvile.
Tror ikke det hadde vært så lurt å gå ut i regnet etter å ha vært inne i varmen og ikke vært helt i form. Jeg må innrømme det kjennes rart å ikke ha vært ute. Det er liksom en så godt innarbeidet del av rutinen min. Og det gjør meg bra. Det blir på en måte noe jeg ikke klarte. Men det får være. Kanskje jeg kan lage meg litt tid, en av de kommende dagene.
*
Ellers har jeg i kveld kommet ajour med julekalendere som jeg ikke fikk sett i går og dagens episoder.
Dem var her imens hele varmepumpe opplegget holdt på. Det gikk fint. Jeg og mamma er rake motsetninger. Jeg er mer rolig av meg, hun har energi nok for hele familien.
Hun gjorde kjøkkenet mitt rent og styrte på der hun kunne. Jeg fikk ryddet litt jeg også og pakket inn gaver.
*
Jeg må si det at leiligheten er i bedre stand nå. Gir meg mye glede. Det at jeg kan vandre rundt, uten å komme borti noe på golvet eller bli overveldet av rotet mitt, gjør meg godt.
Det gir en følelse av kontroll.
*
Da mamma ble hentet, så jeg bl.a på “My mind and me: Selena Gomez”. Jeg sovnet på sofaen.
*
I dag har kjent på kroppen, innsatsen jeg gjorde i går. Armene verker. Men jeg er utrolig fornøyd med det nye varmeanlegget. Og at jeg kan krysse av to ting fra listen min over ting jeg må, denne uken.
I tillegg havnet jeg på topplisten. Det var fint å se. Har ikke sett meg selv der på en god stund. Og hadde egentlig gitt den litt opp. Så takk for den, det varmer 💜.
