I dag har jeg trukket gardinen min godt til siden.
*
Jeg har en veldig fin utsikt fra stuevinduet mitt, har jeg innsett.
Det er som å titte på et landskaps maleri.
*
Men det ser jeg jo ikke, når panelene er trukket for og alt jeg ser en hvite striper.
Litt som ellers i livet, når ting er bra rundt en og man ikke ser lenger enn til nesen fordi brilleglassene er skitne.
*
I dag slipper solen inn.
B
Ting er på bedringens vei.
*
Det er utrolig hva ett par ord som bringes frem fra fortiden kan gjøre med en i nåtiden.
Alt fra å trykke en ned flere hakk, til å ta fra deg gleden og etterlate deg med veldig lite å gå på.
*
Men nå tenker vi ikke mer på det.
*
Jeg har mye å være glad for jeg. Om jeg bare fokuserer på det positive.
En sted å bo, en kjæreste, to puser og ett sted å gå en gang i uken hvor jeg kjenner jeg gjør noe bra for samfunnet.
*
Jeg har bloggen, hvor jeg kan få ned noen av det som foregår inni og utenpå.
Og ett par faste følgere som stadig legger igjen fine ord.
Det settes utrolig pris på.
B
Nei jeg har ikke skrevet feil, som nevnt før har jeg sør-amerikanske foreldre, og mamma sier ofte smudler istedetfor smuler.
*
Jeg har drevet å kladdet på et par innlegg som jeg nå ser jeg ikke har postet.
Og jeg har vært i tvil om jeg vil dele.
Av og til føles det litt for nærme å dele personlige ting.
Og det har jeg kjent på i det siste.
*
Jeg har gått gjennom saker og ting som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formulere.
Fordi jeg ikke helt vet hvordan det påvirker meg.
Jeg har vært litt nedfor.
Og til tider følt for å felle noen tårer fordi det rett og slett er litt for mye.
*
Hvordan skal man dele uten å si alt?
Hvordan skal man klare å sette ord på det når man ikke vet helt hva man kjenner på?
*
Hvordan kan man reagere på en måte som ivaretar alle involverte?
Av og til virker spørsmålene flere enn svarene, dessverre.
*
Tilbake til disse smulene. Jeg mener å ha lagt smuler av det som er meg, rundt om i denne bloggen.
Og når disse smulene i enkelte tilfeller begynne å likne et rundstykke, har jeg en tendens til å enten plukke noen av dem opp igjen eller stenge av.
*
Så om noen skulle lure på hvor jeg befinner meg, akkurat nå.
Så plukker jeg smuler og holder meg litt unna.
B
Det meste har en måte å bli bedre på.
*
Jeg håper og velger å tro på det.
Forleden ble det litt klinsj mellom pusene mine.
De pleier å gjøre alt i lag.
*
Så da jeg så begge sitte å se på hverandre og minstemann sto og freste med for-potene mot den eldste, lurte jeg litt på hva som nå hadde skjedd.
Det viser seg at lille fru Gauda lå i fred og ro på godstolen i hjørnet, og store herr Cheddar ville legge seg til å sove ved siden av henne.
Noe dem alltid gjør og finner ulike måter å legge seg på i en sofa som er ment til en.
Denne gangen falt ikke det i god jord hos fruen og da var det bare for Cheddar å komme seg vekk.
*
Jeg ordnet en kurv og tok oppi pledd, så Cheddar kunne hvile seg han også.
Etter om og men, har de funnet ut at den kurven faktisk ikke er så gale.
*
Gauda testet den ut allerede første dagen, da hun fant ut at nå gadd hun ikke sove lenger.
Roen var borte, så hun lot Cheddar få godstolen og satt og furtet på en stol ved spisebordet mitt.
*
I begynnelsen var Cheddar litt redd for Gauda, for hun viste ham, at selv om hun er liten så er det ikke bare bare å forstyrre henne.
Så turde han litt etter litt å snike seg forsiktig ved siden av henne på sofaen igjen.
*
Nå bytter dem på å sove i lag eller hver for seg, en i godstolen og en i kurv.
B
Jeg er følsom. Og det synes jeg er greit.
*
Da jeg vokste opp kan jeg ikke si at det var så mye rom for følelser.
Vi var ikke en familie som viste dem.
Vi var ikke en familie som tydde til klemmer, og sa fine ord til hverandre.
*
Men vi var en knyttet familie, alle viste alt om alle.
I ettertid så kjenner jeg at dette var litt feil.
Ihvertfall kjentes det ut som om enkelte hviste ting som ikke var nødvendig for dem å vite.
*
En usikkerhet kunne bli brakt frem, i en opphetet diskusjon, fordi den man diskuterte med hadde overhørt dette.
*
Ting ble sagt litt for høyt kan man si.
Eller om noen hadde noe å ta opp med en, så ble det sagt i andres nærvær, noe som fint kunne blitt tatt opp i privaten.
*
Når det er sagt så var ikke den måten jeg ble oppdratt på akkurat mine foreldres skyld.
Dem hadde blitt oppdratt slik av sine foreldre.
*
Om ikke verre. Eller verre blir feil å si.
For hvem kan bestemme hva som er riktig, bra, bedre eller verre.
I liknende baner?
Dem ble oppdratt i liknende baner, da holder man seg gjerne til disse mønstrene.
*
Dem skal ha for å ikke å ha gått i samme spor, for etter hva jeg har fått høre, så var det ikke utenfor det normale å få straff, da mine foreldre var barn.
*
Men akkurat den omsorgsfulle siden, det å prate om ting, er noe som manglet i deres oppdragelse og den kom dermed ikke med i min.
*
Misforstå meg rett, man ble tatt vare på. Man fikk dekket sine primære behov.
Foreldrene mine var helter da det kom til å passe på at vi hadde det bra.
Jeg kjente aldri på at jeg manglet noe.
*
Det fysiske, på den annen side, var aldri helt der.
Dermed kan jeg heller ikke si at det var en mangel, for jeg viste ikke at det burde vært der.
Litt rart dette.
*
Men som sagt jeg er følsom og synes det er ok.
Det er noe fint med det.
Å vise følelser, selv om det ikke alltid er like lett å utrykke dem.
B
Jeg kom til å tenke på skolestart forleden.
Hvordan det var når jeg var yngre og det nærmet seg feriens slutt.
*
Det å få nye klær. Denne følelsen av å skulle gjøre seg klar for enda en start.
Anskaffelse av bokbind og sekk.
Jeg kan kjenne på det her jeg sitter.
*
Samtidig er det en litt tristhet i det.
Det kan være fordi jeg likte å ha fri og være hjemme, og så er det plutselig tilbake til hverdagen.
Skole, lekser, matpakker og denne rutinen.
*
Selvsagt var det spennende også, ihvertfall litt, den første uken.
Ingen lekser som oftest, og bare mye informasjon.
Nye frisyrer, medelever som virket glade for å være tilbake.
Enda var det varmt og man kan gå i lette klær.
*
Men også en klump i brystet.
*
Sånn sum sumarum, liker jeg ikke den følelsen.
Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å kjenne på den.
Men likevel er den der så tung og overveldende.
Den har bredt seg ut i brystkassen.
Den er kvelende og ekkel.
B
Dette er min “go to” frisyre.
På engelsk messy bun/ top knot.
På spansk tomate, direkte oversatt tomat, faktisk.
*
Hva heter det egentlig på norsk? Tror jeg aldri har hørt noen omtale denne måten å ha håret sitt på, på norsk. Eller så har det gått rett over hodet på meg.
*
En annen måte jeg liker å ha håret mitt i, er hestehale med flette i.
Eller bare i en høy hestehale.
Før brukte jeg å ha håret mye løst. Men nå må jeg ha det bort fra ansiktet.
Jeg blir varm. Få det bort. Spesielt om jeg er ute og handler. Da er det liksom i veien.
*
Om jeg hadde tatt meg litt tid, så kunne jeg hatt det løst og litt sånn wavy. Og luggen min ville fått shine.
*
For jeg har lugg, men i og med jeg har tykt og egentlig krøller. Så er det veldig varierende hvordan det ser ut. Sånn all natural.
Noen ganger spiller håret mitt på lag og andre ganger er det bare å forsøke å temme det med strikk og klemmer.
*
En frisyre jeg har lyst å kunne klare. Er bokser braids, eller det som kalles omvendt pariser fletter.
Det synes jeg er så fint.
Væske kan være avkjølende etter en god treningsøkt.
Som påfyll underveis på en tur.
Eller som en oppvekker for å få søvnen ut av ansiktet en morgen.
*
Men det kan også regnet være. Huff så kaldt.
Vann kan være så mye, her hvor jeg bor har vannet i form av regn tatt seg litt for godt til rette, syns nå jeg.
Men nå har vist det spredt seg litt til hele Norge og fått kallenavnet “Hans”.
Håper han viser seg fra sitt beste nå da. Eller blir det sitt svakeste?
En plass som brukes av de fleste barn, vil jeg tro.
En plass som finnes i de fleste skolegårder.
En plass som man har mange av i barnehagen.
En plass som gir rom for lek og moro.
En lekeplass.
