Som nevnt sist, har jeg fått lest litt. Jeg har gruet meg til å lese ferdig boken jeg holdt på med, dermed har jeg også utsatt det. 

Men da det var gjort var det fint. En seier! 

Hvorfor var/er dette nettopp det? Jo, det skal jeg forklare. Jeg har slitt med å konsentrere meg, og ofte har jeg begynt å lese en bok og falt helt ut. Det har vært slik lenge. Mange år. Ikke bare har det vært sykt irriterende, men også surt, fordi jeg har kjent at det har vært noe jeg har savnet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når jeg var yngre, kunne jeg sitte å lese lenge. En sommer, leste jeg meg gjennom en hel serie. Det var fint å lage sin egen virkelighet, gjennom å lese noen andres. 

Som eldre, ikke tale om. Jeg har virkelig prøvd. Så mange bøker har blitt lest litt i, men så har jeg lagt den fra meg fordi jeg har begynt å stresse. Lyder rundt meg, uansett hva, har vært plagsomt. 

Nå i det siste, ser det ut til å løsnet litt, jeg slapper mer av og får til å lese et par sider. Når jeg omsider har fått til å lese to bøker, er det ikke rart jeg ser på det som en seier, (eller to). 

Første boken, klokken og sengen, var helt grei. Å lese meg gjennom den var ok, det var andre gangen jeg forsøkte å lese den. Så jeg fikk med meg det meste, og husket deler igjen. 

Andre boken, drøm søte drømmer, var helt ny, jeg kjøpte den med et håp om å kunne få lest den (, for engangsskyld virket staheten til min fordel) . Den var på mange måter helt magisk å lese. Både fordi jeg kjente igjen ting personlig og fordi jeg kjente igjen ting hos andre. Jeg gledet meg til å lese videre hver gang jeg satt meg ned med boken. Og ble like overrasket hver gang, jeg innså jeg hadde lest flere kapittel av gangen. 

Jeg tror nok det skyldtes at jeg også gav mer blaffen over “kontrollfreaken” i meg, (som vi alle har til en viss grad) og gav mer rom for fantasien og senket skuldrene. 

B

Da var det plutselig gått et par dager uten skriving her. Alle planene mine for uken gikk som de skulle. 

Torsdag tok jeg meg en tur til H&Ms morgenshopping. Dette er noe jeg aldri har vær på før, og lurte litt på hvordan det hele foregikk. 

Det var ikke mye folk ute på denne tiden, forutenom det jeg kan tenke meg var hjemmeværende mødre, eldre mennesker og meg såklart! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fant meg ett par fine ting, men gikk ikke ammok. Ellers fikk jeg meg en matbit, fra det som på invitasjonen ble kalt for “enkel servering”. 

Fredag var det endelig helg, da det jeg skulle den dagen varte til ca. 13. 

Lørdag og søndag har stortsett vært tomme innholdsmessig. Ble mye tv titting, så bl. Sophie Elises verden og dokumentarserien The disappearance of Madeleine McCann. 

Det ble litt lesing også. 

B

Å ha en psykisk lidelse er blitt kult. Alle har plutselig angst og depresjon. 

Jeg er nok ikke den eneste som har hørt noen si “jeg får helt fnatt”, rett før de gjør noe, eller “jeg er helt ocd når det kommer til hvordan jeg har det hjemme”. 

“Åe, serr blir så deppa av sånt”. Og lista bare fortsetter å forsetter. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg må bare si, at jeg kjenner det koker over når jeg hører slike kommentarer. Det er fælt at noe så vondt og sårt blir sett på som krydderet på retten liksom. 

Det blir tatt så enkelt, og alle kan bruke diagnoser som de vil. La oss ha i litt angst på toppen, drysse litt depresjon på siden og en klype anoreksi helt til slutt. 

Hvem er man til å kunne gjøre slikt? Er plutselig alle blitt psykologer? Eller er ikke det et yrke lenger? 

Det er fint at slike sykdommer, som de jo er, får en plass, og at det blir pratet om.

Både på tv, radio, blader osv. 

Slik kan man både være en støtte, for dem som sliter, ved å bli informert og få støtten, dersom man selv er rammet direkte, å føler seg alene. 

Det som er greien, er at dem som lider av slike sykdommer, for det er nettopp det man gjør, man lider. Dem er ikke de som skriker høyeste når det prates om disse temaene. Du hører aldri om noen som har komt på fest og har introdusert seg med å si” I’m schizofrenic”. Eller kommer på jobbintervju og sier at de er over grensen nøyaktig. 

Ja en diagnose kan gi deg svaret du trenger på hvorfor man er som man er. Men det kan også ødelegge selvbildet ditt totalt. Mange som sliter, sliter i det stille/skjulte. 

Derfor er det viktig å se alvoret i dette og ikke bagatellisere det. 

Med disse ordene ber jeg folk,  ikke bruke psykisk sykdom som en slags accessories som de slenger på seg i det de går ut. 

Om du hadde spurt enhver som sliter, tror jeg nok de mye heller ville gått for en minimalistisk, not over the top stil, om de kunne valgt selv. 

B

Ahh, I går sleit jeg skikkelig. Jeg ville skrive noe som traff. Eller jeg ville få ned noe, men kjente ikke jeg fikk ordlagt meg slik jeg ønsket. 

Jeg klippet og limte, endret ord og oppsett. Jeg ville ikke si for mye, men ikke for lite. 

Jeg stresset. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg leste det opp og ned, vendte det alle veier. Og ble aldri fornøyd. 

Tilslutt tenkte jeg bare skitt, dette gidd jeg ikke lengre. 

I dag, ville jeg ikke se på hva jeg hadde skrevet en gang, tenkte det var håpløst. 

Jeg ser gjennom det likevel, en siste gang. Hva ser jeg? Kun ett par skrivefeil, en for å være eksakt. 

Jeg følte på presset i går. Som vi ofte gjør. Trengte jeg det? Kanskje. Kanskje ikke. 

Ofte legger vi press på oss selv, fordi vi ønsker å gjøre vårt beste. Fordi noe betyr noe. Fordi dette noe krever ditt beste. 

Hva skjer? Vi stresser, vi blir bevisst på alt. Og blir kanskje nedbrutt. 

Men vet du hva, det gjør deg menneskelig. 

Du ønsker noe, og kanskje såpass mye at du samtidig ødelegger for deg selv, uten å vite det. 

Men jeg er her for å si deg, du ja, du som har viklet deg innpå bloggen min. Det jeg trengte å høre i går, ifjor og så mange ganger før det, “dette her går fint”. 

B

Ordene fosterforeldre og fosterbarn, har vært vanlige begreper innad i min familie.

Hvorfor jeg nevner dette vil jeg komme tilbake til. 

I går kveld kjente jeg meg nedfor, som jeg også skrev. Så hva gjorde jeg? Det vi mennesker er best til, å finne distraksjoner. 

Noe som kan få slutt på grublingen, eller som klarer å sette stemningen på det vi måtte sitte inne med, men ikke helt klarer å utrykke. Det kan være et å spille et spill, se en film, høre på musikk osv. 

Jeg valgte å se en film.  Lite hviste jeg at det ville fungere som en distraksjon,(som var det jeg gikk for,) men også en kilde til informasjon, en måte å se ting annerledes på.

Filmen jeg valgte handlet om ett par som ønsket å være fosterforeldre. Temaet står meg nært(som sagt/skrevet innledende) og jeg likte godt fremstillingen av alle partene som var involvert. Jeg tror mange som er i liknende situasjon kan kjenne seg igjen. 

Ikke bare viste den utfordringen, frustrasjonen, gledene og usikkerheten dem som blir plassert ut i fosterhjem møter, men og oppgaven som fosterforeldre har opp i alt dette.

Jeg ser lett for meg at filmen treffer hjerteroten på ethvert annet menneske også.

Ikke bare var den morsom, men også fin.

Med andre ord, den anbefales!

B 

Da var en uke passert, og en ny starter i morgen. Fikk tatt meg en tur ut på dagtid i dag, med moren min og Pepita (hunden min) det var lyst og solen skinte. Fint var det! 

Nå derimot sitter jeg med en uggen følelse. Klarer ikke helt å sette ord på det. 

Uken har vært bra den, på mange måter. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kanskje det er det, hodet forbereder seg på kjipe dager. Så hvorfor ikke starte litt tidligere, sånn at denne jento får smake på dritten som kommer. For det er stille før stormen, er det ikke? 

I morgen, mandag blir en lang dag, onsdag og torsdag er satt av til diverse. Fredag, har jeg også planer. Eneste “fri” dagen blir tirsdag, om ikke annet dukker opp.

Kan være det bare er jeg som er sliten av å være på hele tiden, det har jeg jo lært. Jeg er ikke typen til å få energi av dette. 

Merker at det å åpne seg litt for “verden” her, letter på trykket. 

Jeg tenker en god natt søvn vil hjelpe på også. 

B

Det er så sant som det er sagt. Noen ganger kunne jeg alikevel ønske ting gikk litt fortere, og av og til er det nettopp da det går enda tregere. Rart det der. 

Jeg har som de fleste her, skrevet blogg før, jeg hadde ikke tenkt å nevne det. Da jeg egentlig ville legge det bak meg og starte med blanke ark. 

Men nå velger jeg rett som det er å bare lufte tanken likevel. Så er det gjort liksom. Istedet for å starte from scratch så blir det hele en fortsettelse. En utvidelse, et nytt kapittel, en versjon verdenivaarehjerter 2.0, alt ettersom. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne gangen vil jeg være mer aktiv, de som har lest innleggene mine til nå, har nok lagt merke til det. På forrige blogg var det sjeldnere jeg tittet innom og helt ærlig tenkte jeg ikke noen leste det jeg skrev. 

Men i og med denne plattformen er ny så er sjansen litt større for å bli lagt merke til, noe jeg kjenner jeg grugleder meg til hver eneste gang jeg legger fra meg et tankelass. 

Skal man ut og fremover så må man satse, man tar gjerne et steg frem og to tilbake. 

Jeg krysser fingre og tær for at dette blir bra.  

B

Jeg så en videosnutt på bussen i dag ang. dette. Jeg må si jeg ikke kjente meg igjen. 

Og det er vel bra. En snylteagurk betaler nemlig ikke for seg på bussen, og tenker dette er helt ok. Men komiskt var det likevel! Slike snylteagurker kjennetegnes, ved å virke forfulgt (snyltus gamblus) , om de har et snev av samvittighet og ser gjerne sure ut om de syntes de har krav på å reise gratis (snyltus notorius) , og derfor nekter å betale. 

Jeg synes alle bør betale for seg, og slik er det i livet ellers også. Ingen liker en gratis passasjer, en som har gullhår i rumpen og får alt servert til enhver tid. 

Tilbake til det jeg innledet med, jeg tror mange sluntrer unna det å betale billett på bussen, har nemlig flere ganger sett grupper av skolebarn (nei ikke skoleklasser, men grupper på tre-fire stk) gå rett inn å sette seg uten å betale og jeg har overhørt ungdommer som sier de later som om de har betalt på app og dessverre har gått tom for batteri på telefonen i det det kommer billet kontroll. 

Dette synes jeg er utrolig dumt, men det er vel slikt som kommer av det å gjøre saker elektronisk. Det er ikke enkelt å få oversikt over hvem som betaler og ikke. Jeg tror heller ikke mange betaler når de kun sitter på ett eller to stopp videre, noe man i teorien skal og bør. 

Denne videoen på bussen satte m.a.o mange tanker i spinn hos meg. Jeg undersøkte det derfor litt videre, og nemmen fant jeg ut at jeg er en snyltus sløvus selv. 

Dette er en distré underart i familien av snylteagurker. Det er en som lett glemmer å betale for seg i trafikken, men ikke mener noe vondt med det. 

Nå vil ikke jeg si at jeg lett gjør dette, men det har vært et par ganger hvor jeg ikke har hatt penger hjemme til å fylle på busskortet. Og da har jeg spurt om å få sitte på til et stopp med automat hvor jeg kan fylle på. Det er ikke alltid jeg har sagt fra, men jeg betaler alltid. Det er da et snev av gjenkjennelse i det å føle seg forfulgt, for man tar jo en sjanse. Og ingen ønsker en kraftig bot om det skulle komme kontroll. 

B

Synes ting har gått helt sykt fort her. Må innrømme det at jeg ble litt småirrirert når jeg så topplisten i dag. 

Ikke det at jeg føler jeg fortjener en plass, men jeg har sett/lest så mange som virkelig gjør det. Folk man ser legger sjelen sin i bloggen, skriver i det uendelige og legger ut bilder. 

Så ser man topplisten og det henger ikke på greip. Synd at folk flest ser ut til å like, det overfladiske, og at man heier frem folk som ikke tar dette på alvor, men nærmest ler av hele greien. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

B

Jeg er ikke flink nok til rigge meg opp med reflekser. Tenker ikke over det en gang, før jeg trasker ut, noe jeg så absolutt burde. Spesielt når jeg ferdes ute med hunden min, i mørket. 

I går kveld fikk jeg oppleve viktigheten av dette på nært hold. Jeg og faren min var ute å handlet og plutselig måtte vi bråstoppe bilen. En fyr kledd i svart fra topp til tå, uten noe på seg som tilsa at han var uti veien, gikk over veien. 

Jeg så han ikke før han såvidt var kommet over. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte, faren min så ham i tide og det hele var over, med kun en skremmende følelse som konsekvens. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det kunne endt katastrofalt, derfor er det viktig at vi alle gjør vårt når vi ferdes uti trafikken. Ganggjengere bør bruke refleks og bilførere bør følge med. 

B