Jeg sitter her. Alene. Har surret rundt et teppe. Det er kaldt. I dag snødde det litt.
Det er allerede mørkt ute.
Jeg lurer på om jeg skal ut en tur.
Bare en kjapp tur.
Men jeg må prioritere.
I dag. Eller i morgen.
Helst begge.
Men jeg blir så trøtt.
Har lyst å få unna det nødvendige i dag.
Husholdnings handel.
I morgen.
Kun kos.
Det blir vel to turer.
Og begge et ork.
Blæ.
B
Alle prøver vi å være gode mennesker. Vi viser gjerne de fine sidene ved oss selv. De mindre gode holder vi tett til brystet og forsøker å fortrenge.
Jeg ønsker å dele en med deg. Du som måtte lese dette.
Jeg har tatt meg selv i å tenke at jeg ikke vil gjøre noe fint for andre, fordi det vil “hjelpe” en person som har vært mindre god mot meg.
Jeg har virkelig blitt irritert og sur. Og tenk “heck no”.
For enkelte kan dette jo virke barnslig. Tro meg jeg vet det.
Men i den senere tid. så har jeg fundert litt. Latt sinnet få roet seg. Og handler motsatt, av det jeg har tenkt i utgangspunktet. Jeg har tenkt at jeg hjelper jo ikke dette mennesket som har gjort meg vondt. Jeg hjelper noen som trenger det.
Jeg har altså ikke latt følelsene mine styre helt. Jeg har gitt meg selv tid og gjort det riktige.
Jeg har gått fra å kjenne på en litt uggen følelse. Til å sitte å være litt stolt. Og ha litt mer fred i sjelen.
B
Jeg blir sliten. Trøtt. Det føles som om jeg har gjort noe sykt tungt. Det å gå ut og bare være et menneske tar alt av energien jeg har. Hvordan forklarer man det til andre? Jeg får ikke kraft av å være med deg. Jeg orker ikke annet etter å tatt på meg et smil og latet som at neida her skjer ingenting. Jeg er akkurat som du.
Det er ikke akkurat slik jeg vil ha det. Sitte på sofaen dagen etter og se rundt meg. Tenke at her burde jeg ryddet. Her burde jeg gjort noe.
Jeg klarer ikke. Viljen forsvinner litt den også.
Men sånn er det. Og slik har det vært. Lenge.
B
Livet er full av kontraster.
Opp og nedturer.
Tristhet og glede.
Hat og kjærlighet.
Livet er full av overraskelser.
Gode og dårlige erfaringer.
Fine og stygge.
Vonde og varme.
Men hva om alle skjer på en og samme gang?
Samtidig, parallelt?
Hva skal du gjøre da?
Om ikke reagere?
Om ikke fantasere?
Om ikke å prøve forstå?
B
Jeg har en rar følelse i meg.
Den ene dagen blir jeg dradd ned i sølen.
Den andre blir jeg lovprist som en suksess historie.
Det er så kontrast i det at jeg blir kvalm.
Bestem deg.
Hva er jeg?
Jeg blir holdt utenfor, av en som har kjent meg hele livet.
For så å bli gitt komplimenter av mennesker som har sett meg i knapt en og en halv time i knappe to år.
Det er som at jeg lettere tar til meg det vonde, og det er lettere å dele, mens det gode gjør meg glad et øyeblikk og er vanskeligere å fortelle om fordi jeg føler at jeg skryter.
Hvem er jeg?
B
Hørte det først på poden “The Kåss Furuseths”. Da var det morsomt.
Det er alltid det, før det er deg det gjelder.
Jeg husker da jeg ble fortalt jeg var alvorlig deprimert. Jeg kjente det ikke selv.
På den tiden tenkte jeg at, det går an å være lei seg uten å være deprimert.
Nå syv år senere, er jeg ikke der. Deprimert altså.
I dag derimot, kjente jeg meg såret. Ekskludert. Uønsket.
Det er det lenge siden jeg har kjent på.
Jeg kjente det som ungdom. Da ting var tåkete hjemme. Jeg kjente det som ung voksen, da jeg vandret alene i gangene på videregående.
Engelsk læren min i andreklasse var veldig flink til å beskrive det da hun en gang sa “your like ghost walking through these halls”.
Jeg ønsket jo ikke å være for meg selv, selv om det var det jeg fortalte rådgiveren. Det var vel noe jeg sa for å slippe å prate med ham noe mer.
Jeg var en einstøing.
Jeg hadde en gang en bestevenn. Om personen i det hele tatt fortjente den betegnelsen. Vi kjente hverandre siden vi var små.
Jeg ble vel for “kjedelig”. Jeg valgte å holde meg på det rette og hun gjorde det totalt motsatte.
En periode utover slutten av tenårene, hadde jeg venner på nettet.
Men det dekket ikke behovet for det “ekte”. Så jeg har på en måte lagt det emnet på hyllen.
Valgt å være i min lille boble.
At noen nær meg skulle klare å få meg til å kjenne meg som meg som 13 åring, nå som voksen. Uønsket, mindreverdig og ensom.
Det hadde jeg aldri trodd.
Så pass at jeg hadde tanker om å gjøre meg selv vondt. Bare fordi jeg kanskje fortjente det. Så ille fikk du til å føle meg.
B
