TW.

Da var det gått enda en uke gitt og jeg har vært i behandling. 

I dag måtte jeg melde meg ut av samtalen, det ble rett og slett for vanskelig tema. Suicidale tanker og selvmord.

Jeg vurderte å gå ut av rommet og komme tilbake da dem var kommet over til noe annet. Men jeg er glad jeg ble værende, for jeg hadde ikke kommet inn senere, da emnet ble det samme ut timen. 

Av og til må man beskytte seg selv, det gjorde jeg ikke sist uke. Individene til dem rundt meg og deres situasjoner la seg seg som to dritt tunge sekker. Jeg hørte det med meg hele uken, da det blandet seg med mitt eget liv og det var ikke noe godt.

I dag orket jeg ikke dette. Jeg satte meg selv først, jeg hørte hva som ble sagt, men jeg ville ikke involvere meg. 

Det er jeg glad for at jeg gjorde, for nå kan jeg kjenne på det gode som er rundt meg. Solen skinner, det er tjue grader og jeg har det fint inni meg. 

 

Ha en fin uke dere!

Ta vare på dere selv <3.

 

 B

 

Treatment guilt.

Noen få har vel hørt termen “survivors guilt”. Det går ut på å ha dårlig samvittighet fordi dem overlevde. Det kan være en ulykke, sykdom eller en situasjon der sjansen for å overleve er veldig liten. 

Hvorfor dem? Hva gjorde han/henne resistent? 

Jeg har valgt å kalle min følelse overfor behandling “treatment guilt”, ikke fordi jeg ikke fortjener å bli “friskere”, men fordi jeg kjenner en skuffelse overfor dem som ikke ser ut til å ha samme fremskritt. Og som ser på mitt arbeid som lettvint.

Gjentatte ganger har deltakere i samme situasjon som meg tatt opp at “dette” har fungert for B. De ser store forskjeller. 

Jeg kan se noe av det selv. Jeg er blitt mer moden. Jeg har fått fastere grep på føttene mine. Jeg ser utvikling. 

Men det har ikke alltid vært slik. Jeg var veldig pessimistisk til å starte i en “MBT” gruppe. 

Jeg hadde ikke troen. Jeg var ikke god på å ta ordet, jeg likte ikke å dele. Jeg følte jeg måtte få tillatelse til å si noe som helst. Jeg virkelig mislikte å ha fokus på meg selv. 

Og det har jeg enda, sier jeg noe, tenker jeg fort at de som hører tenker “here we go again”. Eller at det som kommer ut bare er vrøvl. Eller at jeg sier for mye. 

Eller at når jeg vil gi tilbakemelding til andre, blander inn for mye av min egen historie. Slik at den det gjelder føler jeg tar over. Det jeg prøver er å relatere, å vise at jeg forstår, at de ikke er alene. At det fins en vei ut. Om de tenker jeg har klart det, eller er på god vei, så er muligheten der for dem også.

Bare fordi noe har vært på en måte, vil ikke det si at man er dømt til å forsette å leve slik. 

Akkurat den setningen var det en som gikk i gruppen før som sa, da hun sluttet. Og det gav meg håp til å fortsette. Til å gi det en sjanse. 

Derfor blir jeg så lei når folk bestemmer seg for å slutte. Enten de har vært borte et par ganger og ikke fortsetter. Eller ikke kommer tilbake etter en ferie. Eller sier de blir dårligere av å gå i gruppe eller at det ikke har gitt dem noe å gå der. 

Fader å. Jeg har prøvd alt mulig. Gruppe samtaler, uttrykksterapi, mindfulness, turgruppe, vanlig samtale terapi. Jeg har gått på jobbsøkerkurs, gikk i noe som het b2b, ble satt ut i praksis, vært innlagt, jobbet på gård, gått i responsprevensons basert terapi. 

Da jeg ble foreslått denne siste typen behandling, var jeg så sliten og oppgitt. Jeg ble fortalt at det var det eneste de hadde å tilby, så var det ikke noe mer å hente hos dem.

Jeg så det som den siste lille solstrålen. En dråpe i havet.

Jeg tok meg ett års betenkningstid. Så startet jeg. På en lang og tung reise. Med mye uro, tvil, tårer, følelsen av ikke å bli likt fordi jeg ikke sa noe. Frustrasjon, sinne og helbredelse. 

Det har tatt så mye av meg. Dette er noe de som slutter ikke vet, og som jeg kunne ønske de så. 

Jeg blir oppgitt. Og skuffet over at de gir opp. 

Men sitter allikevel med følelsen av dårlig samvittighet. Fordi jeg har blitt bedre. Når jeg vet hvor lang tid det har tatt, for meg å bli det.

 

B

 

I nuet.

Det vi gjorde de dagene ligger som et gjennomsiktig teppe over tankene mine. De har ikke lagt seg helt. Jeg husker noe, men ikke alt i detaljer. 

Det er litt skremmende. For det føles som jeg har lest om det en plass. Det ligger der i skjul.

Da jeg skrev før om alt og alle. Var alt jeg gjorde og erfarte der. Det lå seg som en tykk tåke. Det overtok hverdagen. Nettopp fordi det var nedskrevet. 

Det jeg ikke tenkte på da er at jeg levde i fortiden. Det som hadde skjedd. Og ofte tok det plassen for det som kunne hende. Jeg levde i minnene mine. For de var så klare og gode. 

Men det tok også fra meg mye. Mulighetene. Plassen ble brukt opp av alt som hadde vært.

Og rundt meg forsatte livet. Med mye fint. Jeg tok bare ikke del i det. 

Så selv om det er litt skummelt at minnene forblir litt sånn utydelige. Må jeg stole på at det gir plass til å leve i nuet. 

 

B

Riga.

Da var jeg tilbake. Reisen var utrolig. Det var fint å få tilbrakt tid med familien, utenfor den travle hverdagen.

Det var godt å kjenne på varmen. Det var fint å få oppleve nye ting.

Det var koselig med kafe besøk. 

Og godt å spise ute.

Vi var på marked, vi var ute i parker, vi var på museet. Vi shoppet. Vi var i dyreparken. Vi var på stranden. Vi kjørte firemanns “Flintstones” bil. Vi skapte fine minner.

Alt i alt en vellykket ferie. Og ingen grunn til å grue seg sånn. På forhånd.

 

 

B