Min jul. Var fin. Første gang jeg gråter på julaften.

Jeg sto opp tidlig. Fikk med meg gudstjenesten som ble sendt online, andre ganger har vi møtt opp i kirken. I fjor måtte vi søke om plass. Og i år gikk det i glemmeboken, så da ble det ble på nett denne gangen. 

Jeg dusjet. Gjorde meg klar. For hva? Jo besøk, tenkte jeg. Greien var at familien min feirer annen hvert år hos søsteren min og annet hvert år hos foreldrene mine. I år var det hos søsteren min. Jeg satt å ventet fra ca. Klokken 15- 18.30. 

Jeg gjorde ting klart. Gaver. Bakst. Kort.

Følte meg utelatt, for ingen sa noe. Forholdet til min søster har ikke vært det beste i det siste. Så når jeg ble fortalt at jeg kunne komme var jeg egentlig bare glad jeg slapp å sitte alene i julen. 

Jeg rakk ikke å skikkelig lese invitasjonen. Eller analysere den noe særlig. Hadde jeg gjort det, hadde nok dagen vært annerledes.

Da jeg omsider ble hentet, ble det en fin kveld. 

God mat. Godt selskap.

Jeg ble med foreldrene mine hjem.

De to påfølgende dagene, altså første og andre juledag, var jeg hos dem.

Lørdag fikk vi julestrømpe, vi så slutten av kalenderen og vi så film.

Søndag var vi på tur til kirkegården. Været var det ingenting å utsette på. 

B

Sitter og kjenner på uro. Jeg har tenkt meg en tur innom en “Kunstutstilling/boklansering”.

Jeg kjenner personen litt. Vet hvem hun er. Hun som er forfatter.

Men det er liksom det ubehaget om å liksom skulle måtte “prestere”, dette er det jeg gjør og slik jeg har det nå. Som jeg fryktet. Om vi treffes.

Man vet ikke hva som kommer. Hvem som er der, hva du kan komme til å møte.

Jeg husker noen år tilbake. Da jeg gikk i kirken. Det å bli sagt “velkommen” til og ta en fremmed person i hånden gikk greit det. Talen var givende og lovsangen også. Men akkurat i det sekundet da selve hovedopplegget var over og det var tid for “café”. Da kjente jeg ubehaget krype opp ryggen på meg. Hodet sa “ut, ut, ut, kom deg ut, ut ,ut”. 

Noen ganger forsvant jeg inn på søndags skole rommet. Der fikk jeg ikke være helt i fred, for det var noen få barn som lekte. Men du slapp maset fra de voksne. 

Andre ganger måtte jeg helt ut av bygget å sitte. Da kunne jeg bli irritert av å måtte vente på mamma som ikke hadde noe problem med å være sosial. Hun kom aldri. 

Bare tanken på det nå, gjør meg enstelig og kvalm. 

Det er ikke ofte jeg kjenner på disse følelsene no til dags. Men de titter opp av og til, og ut fra intet. 

Kanskje jeg er for dårlig til å utsette meg selv for slike ubehageligheter. 

Men jeg Kjenner på det nå idag.

Fader og.

Skal, skal ikke, skal jeg gå.

Må jo ikke.

B

Jeg er begynt å arbeide. Frivillig. Hos dyrebeskyttelsen. Fordi jeg har trengt noe mer enn bare behandling. 

Det har vært fint å gi omsorgen til dyr som trenger det, men som av ulike årsaker ikke har fått det eller blitt gitt det på feil måte. 

Det er morsomt å se hva de kan finne på å gjøre, alt fra å snike seg ditt de ikke skal, åpne dører for resten av flokken og flakke blikket på veggen i et forsøk på å “ta” refleksjonen/lyset av en skål som blir vasket.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har kjent meg nyttig. Det har vært fint å gi noe, uten noen som helst for “tjening” eller lønn. Man føler at man gir noe tilbake til samfunnet.

Og bidrar til et felles gode.

Men som så mye annet i livet. Er ikke alltid alt like skinnende på begge sider av en mynt. 

Jeg har opplevd en “Erle”, på jobb. Om du ikke følger med på årets julekalender som vises på NRK, gir dette deg kanskje ingen mening. Men en Erle er en som forsøker å ødelegge eller finne feil. En som vil sette seg selv i bedre lys, ved å rakke ned på andre 

Ved siste vakt, hos dyrebeskyttelsen, ble små feil jeg hadde gjort vist som “eksempel” på hva man ikke bør gjøre. Med bilde og tekst på nettet. 

Det blir kanskje gjort med god mening for andre nye å lære, men når du har arbeidet i lag med den som legger det ut. Så er ikke det like koselig. For du vet det var deg. Selv om du ikke gjorde det med mening. Og spesielt kjipt er det at det blir gjort av en person som ikke har arbeidet der noe særlig mye lenger enn en selv, og burde ha forståelse av at ting tar tid å lære og ha litt medfølelse.

Når sant skal sies må jeg si meg enig i det Lobelia fra dagens episode av kalenderen uttrykker: 

“Det er faktisk bedre å være dum en slem”.

B

Det er så teit, egentlig. At noe slikt skal gjøre meg så glad. 

Med fare for at dette kommer til å avsløre alderen min, og hvor gammel jeg er, gjør jeg det likevel. 

Jeg husker som liten, at jeg så filmen “My girl”. Jenten som bodde alene sammen med faren sin, som tok seg av lik. Denne jenten som holdt seg for ørene og sang “there she comes walking down the streets singing obadidi didi dam didi do” da det var noe hun ikke ville høre. Denne jenten som hadde en beste kompis. Som gjorde en pakt om å være “blodsbrødre”. Denne jenten som fikk sin første mensen. Hun som hadde denne ringen som skifter farge etter hvilket humør hun var i. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er en veldig fin film. Som har en trist slutt. Jeg vil ikke gå nærmere inn på den, i tilfelle noen i fra generasjon Z ønsker å se filmen. Den har en etterfølger som heter “My girl 2”. Som er fin den også, men ikke like fin som den første. 

Jeg som sikkert mange andre jenter på den tiden, da filmen kom ut, ønsket seg en slik ring. Jeg husker en av mine eldre søstre hadde en slik en. Jeg husker også at bestemor ved et uhell trokket på den så den ble litt skvist. Men den overlevde. 

Ahh. Jeg synes den var så stilig. Vet ikke helt hva som fascinerte meg så mye med den, men jeg likte den.

Jeg forsøkte så skaffe en selv. Ett par år etterpå. Men det gikk seg ikke til, av en eller annen grunn. 

I år derimot. Da 2000 tallet er blitt inn igjen. Bestilte jeg en på nettet. Dagen pakken ble lagt i postkassen tvilte jeg litt på om den virkelig var komt. Kanskje var det tomt på lageret og det som kom var noe annet som jeg også hadde bestillt. 

Pakken lå jeg på soverommet. Litt redd for at jeg skulle bli skuffet. 

Men så åpnet jeg den en dag. 

Og der var den. Den var kommet. Der var ringen. Jeg la merke til at jeg smilte og en glede bredte seg om hjertet.

Endelig. Etter så mange år. 

Hadde jeg også en.

B

Min mor og jeg har det fint. Vi har begge vokst på hver vår måte. Vi er veldig ulike, men allikevel like på enkelte ting.

Vi trengte tid fra hverandre for å få det slik vi har det i dag. Og der har vært vanskelig. Jeg har måttet lære meg å sette grenser. Hun har måttet lære seg å gi slipp. 

I går var jeg på besøk hos foreldrene mine.

Det var koselig. Huset var pyntet. Jeg har alltid likt julen, julen hos mamma og pappa.

Vi bakte kakemenn. 

Jeg og mamma.

Oss to.

Mor og datter.

Det var godt å se at vi kan prate. Dele erfaringer og le.

Det som jeg kjente stakk.

Var noe mamma fortalte. Hun fortalte om det å ha voksne barn i hus. Det å måtte kjekke ut om brødrene mine kommer hjem til middag. Hun hadde laget i stand både laks, hvit saus og grønnsaker. En dag uti uken. Men ingen kom. 

Jeg fikk vondt. På hennes vegne. Hadde jeg hvist, hadde jeg kommet. 

Det ble på en måte så synlig for meg. Det folk har fortalt. Om eldre som blir alene. Når barna blir voksne og flytter ut. Kanskje har jeg tenkt at det vil aldri skje i min familie. 

Vi er jo så knyttet. Alle vet alt om alle. 

Men så er det blitt slik for mammaen min og.

B