I dvale.

 

 

Av og til har jeg dager da kroppen går i hvilemodus.

*

I går var en slik dag.

*

Hvorfor den gikk i dvale denne gangen, vet jeg ikke.At den gjorde det, er jeg ikke overrasket over.

*

Hodet mitt nekter å gå over i sånn sippe humør, imens hjertet vet at ikke alt er slik det skal være, bør være eller jeg håpet at det skulle være.

Alt etter i hvilket tidsperspektiv man ser det på.

*

At kroppen valgte å hoppe over en mandag derimot, er ikke så fælt det. Men så er det, det at man får liksom ikke tilbake de tjuefire timene heller. Men trenger kroppen hvile så trenger den det, skulle bare ønske jeg ikke kjente på at jeg kaster bort livet mitt.

*

Men jeg forsetter å gjøre litt, så det er nå noe.

*

Å rykke opp i listen på blogg, er også noe jeg har lagt merke til. Så takk til dere som har tatt seg tid til å stikke innom.

Det settes pris på 💜💜.

 

B

 

 

Forvirret.

 

 

Det har ikke vært lett å få ned noe her.

*

Jeg ble plutselig veldig oppmerksom på at hvem som helst kan lese hva jeg skriver.

Og det er jo slik at som mennesker, er man nysgjerrig av seg.

Både på godt og vondt.

*

Jeg kan ha ett ønske om å dele av min hverdag. Som ikke likner en smule på hverdagen til dem rundt meg.

Både for å ha noe å se tilbake på, (som jeg sikkert har nevnt en million ganger før), men også for dem/de som har det litt på samme måte.

*

Men så er det ikke alle som ønsker deg ditt beste, selv om man selvsakt kan håpe på det.

Mange her inne kan sitte å lese og samtidig le seg i hjel av hvor latterlig man er.

Det er litt skremmende.

Man har jo ikke akkurat lyst å være noens grunn til latter.

*

Merker jeg bare blir mer forvirret, jo mer jeg forsøker å sette ord på hva jeg mener.

*

Da er det vel på tide å gi seg.

*

 

Ihvertfall for i dag.

 

 

B

 

 

Q: Er det noe som heter “lørdagsgodt” lenger? I såfall hva er ditt favoritt godteri?

 

 

 

 

 

 

 

 

Litt.

 

Å ta ett skritt av gangen, kan bringe deg langt frem, i tid.

*

Jeg har ikke satt meg noen mål for dette året.

*

Å ha noe å se frem til, kan være fint det.

Men det kan og skape ett stress å måtte nå, og da skapes likegodt en følelse av å ikke strekke til om man ikke når det.

*

Derfor velger jeg å gjøre litt. Litt hva? Litt av hva enn det måtte være.

Da har du gjort noe og forblir ikke stagnert.

Lurt ikke sant?

*

Så har jeg gjort litt i dag?

Ja, det har jeg.

Jeg hadde det artig meg pusene mine. Vi laget tilbygg til stativet deres 💜💜.

Og ikke bare det, jeg ryddet bort tøyet som hang til tørk. Det er litt det også.

*

Og jammen meg kom jeg meg litt ut.

Ut med bosett og tilbake 💜💜.

 

Håper du har fått gjort litt.

 

B

Helgen.

 

 

Helgen ble på ingen måte slik jeg hadde tenkt.

*

Jeg brukte mye av tiden på å rydde og rengjøre kjøleskapet.

Ordne på stuen.

Og begynte å arbeide på badet.

*

Både på lørdag og søndag kjente jeg meg litt uvel.

Hadde øyeblikk med angst/redsel.

Jeg tvilte mye på meg selv.

*

Det viste seg at dette var begynnelsen til ett helt forferdelig panikkanfall.

Om du har opplevd dette så vet du hva det går utpå.

Oppsummert er det som om noe går skeis i knollen. Tankesettet ditt blir en suppe, en suppe av dine verste tanker.

Du kjenner på null kontroll, samtidig som at noe i deg vet at dette ikke er reelle tanke spor.

Men allikevel er du ikke helt sikker.

*

Jeg begynte å gråte ut av intet. Angret valg jeg hadde tatt.

Trodde livet som det har vært til nå var over og at jeg var blitt grønnsak.

*

Jeg har opplevd ett tidligere. Men det er ett par år siden nå.

Og man vet egentlig ikke om dette blir ett fast mønster.

Enkelte kan oppleve ett panikkanfall en gang i livet.

Andre kan oppleve å bli rammet av det, oftere.

 

*

Jeg hadde lagt den tanken fra meg da jeg ikke opplevde noe mer, etter det første.

Og en lege sa til meg en gang at den første aldri var lik de neste. Den første var alltid verst.

Men i hvilken grad?

I varighet, i plagsomhet?

 

*

Det var det jeg fikk oppleve nå. Og sånn sett er jeg takknemlig for at jeg gikk gjennom det.

For, ja det var utrolig ekkelt og jeg unner ingen det.

Men nå vet jeg at jeg kommer meg gjennom det, og selv om det kjennest ut som at jeg skal dø på stedet.

Så klarer jeg dette, som det aller meste.

*

Ta vare.

 

B

 

Q: Har du hatt ett panikkanfall før? Hvordan var din opplevelse? Del gjerne anonymt i kommentarfeltet.

 

Ingunn.

 

 

Det er natt til lørdag.

*

Dagen har vært lang. Men det har vært godt å kjenne seg nyttig.

Jeg var hos Dyrebeskyttelsen i dag.

*

Handlet inn til helgen og fikk tatt meg en lur.

Det er derfor jeg er oppe enda.

*

Men døgnrytmen er på bedringens vei. Jeg holdt på å legge meg altfor sent en stund. Så nå legger jeg meg litt tidligere.

*

Har ikke noen spesielle planer for morgendagen. Pleier å bruke helgen til å hvile.

Så det blir nok slik.

*

Håper orkanen Ingunn ikke har hærjet for mye rundt om i landet og at ting har fått bli værende der de tilhører.

Prates.

 

B

 

 

 

Er her.

 

 

Hei dere, jeg tror det er på tide å åpne opp litt igjen.

*

Jeg kjenner meg så overveldet. Det er nesten som at jeg kjenner tårene vil komme.

Men jeg skal ikke la dem ta over.

*

Jeg har ikke skrevet her inne på en stund. Og det er mange grunner til det. Men jeg må la det synke inn litt enda.

Rart at jeg bestemmer meg for å komme tilbake i februar måned.

En rosa og fin måned for mange.

Min blir ikke så veldig rosa, men den skal nok gå seg til den også.

*

Det har blitt mye lesing i det siste.

Det er noe jeg kjenner roer meg.

Jeg liker tanken på å forsvinne inn i noen andres verden for en stund. Da slipper jeg å forholde meg til min egen.

Litt trist tanke. Kanskje.

*

Ok. Jeg skal ikke bruke for mye opp av tiden deres. Jeg ville bare titte innom, legge igjen et avtrykk og si at jeg er her fremdeles.

 

Ta vare.

 

B

 

Med 5 kg på slep.

 

 

 

Jeg skulle ta meg en tur tenkte jeg.

*

Det er et stykke unna, men jeg får se hvor langt jeg kommer.

Tanken var å gå ditt jeg klarte, men så fikk jeg ideen om å gå helt til ett kryss hvor en spar butikk møter en kiwi butikk.

Da kunne jeg handle inn noe godt til kvelds og få med meg kattesand på slengen.

*

Så jeg gjorde det.

*

Det jeg handlet inn ble heller til frokosten neste dag, og jeg kjøpte sand, men tenkte ikke på vekten.

*

Jeg kan gå ditt jeg klarer, med fem kilo ekstra, ble derfor tanken videre.

*

Jeg passerte et busstopp, så ett til, så ett tredje.

Jeg skulle klare å være flinkere enn dem som ventet på bussen.

*

Da jeg kom til det fjerde busstoppet, trengte jeg en pause.

Jeg byttet posen fra ene skulder til den andre.

*

Jeg kan ta buss til det siste stoppet, tenkte jeg.

Men jeg forsatte, helt hjem.

*

Å si at det var godt å komme frem, var en understatement.

*

Jeg klarte det, så lagde jeg meg middag.

Og sa meg fornøyd med dagens innsats.

 

B

 

 

Angrer ikke.

 

 

Onsdag var det løpe-dag for min del.

*

Det var sinnsykt mye vind, så tidvis kjentes det tungere enn vanlig og tidvis fikk jeg meg et ekstra push og kunne gå/løpe med vinden.

*

Det er alltid like spennende å se hvem som dukker opp på banen.

Det varierer i alder og hvor lenge dem er der.

*

I går var det en dame med to barn. Barna syklet og det jeg antar var moren løp/gikk ca tre runder.

*

Så dukket det opp en mann, som gikk frem og tilbake ett kort stykke kanskje 1 og en 1/2 gang.

Jeg ble værende å tenke på hva han egentlig gjorde, for det var veldig kort tid han var der og det var liksom verken løping eller gåing.

På et tidspunkt satt han, så vet ikke om det var tøying eller bare at han gav opp.

*

De to siste løpe rundene mine utførte jeg på en mindre bane, som er mer opplyst. Og vinden var i ferd med å roe seg litt, men det begynte å små regne.

*

Jeg valgte å fullføre økten min, så var det gjort.

*

Vet ikke om jeg har nevnt hvordan mine løpe-dager er. Men det går stort sett i å løpe en runde og gå en runde i raskt tempo, totalt blir det 18 runder.

Altså jeg løper i ni av dem og går i ni.

*

I begynnelsen var det mindre antall runder, og jeg trengte å sette meg ned i ett par minutter mellom hver femte runde ca.

Nå trenger jeg ikke de sitte pausene, men regner gå – rundene mine som litt sånn aktiv pause.

*

Også var jeg ute på banen kun en gang i uken.

Nå er jeg ute to ganger.

*

Trodde aldri jeg skulle bli en som drev med trening. Men jeg kjenner det gjør godt å bli skikkelig sliten.

Jeg får klarnet tankene litt.

Og selv om jeg i utgangspunktet ikke vil eller orker å gå ut.

Så angrer jeg ikke når jeg er ferdig.

 

B

 

 

 

VFM.

 

 

Jeg har sett et par innlegg i dag, rundt om på blogg.no som handler om denne dagen.

*

Tiende oktober, verdensdagen for mental helse.

Men hvor mange kan med hånden på hjertet si at dem sliter?

At livet er et ork.

At man ikke får til å leve.

*

At tanker i hodet får dem til å tvile på seg selv?

At følelser er så tunge at om man har valget om å stå opp og sove dagen gjennom så velger man det førstnevnte.

At man ikke klarer å spise med god samvittighet.

At for å kunne sortere ut det som foregår i topplokket velger man gjerne å skade seg selv for å kjenne ren smerte.

*

Hvem kan med blikket retter rett frem si at dem  hakker på selg selv når dem ikke oppnår det dem vil eller det dem antar kreves av dem?

Hvem kan si at dem må følge visse regler for å klare den minste ting i hverdagen.

*

Hvem kan si at dem ikke klarer å hvile, pga. konstant uro?

Hvem kan si at dem hele tiden jager etter forandring?

*

Hvem kan med hånden på hjertet si at jeg sliter så pass at jeg ikke vet om jeg klarer en ny dag?

*

Kan du?

 

B

 

Sunny Saturday.

 

 

Hadde en fin lørdag.

*

Startet dagen med å gå en tur. Som endte opp med å bli ca. 12 000 skritt, lang.

*

Været var fint, selv om det var kaldt.

*

Jeg traff på mamma og hun ble med meg hjem.

*

Vi spiste lunsj.

*

Så noe på tv og bygget et skap, et vitrineskap jeg kjøpte i begynnelsen av uken.

Esken den var i, bruker kattene mine nå som tunnel/gjemmested.

Det skal ikke så mye til for å glede dem.

*

Så hadde vi “girl dinner”, dvs. vi spiste litt diverse, det var nok til å fylle oss opp og samtidig ikke noe sånn veldig tidskrevende.

*

Da det nærmet seg kveld, fulgte jeg mamma til bussen.

Så var jeg litt for meg selv, før bb facetimet meg og vi så på “Peaky blinders”.

Det er så lite igjen av serien, at det nesten er skummelt.

Hele seks sesonger har vi sett, når vi har tid, stortsett i løpet av helgene.

*

I starten synes jeg serien var litt treig, men det har tatt seg opp og det har vært veldig fint å følge de ulike karakterene i løpet flere ti år.

Se dem utvikle seg fra unge mennesker til voksne.

*

En fin dag var det ellers, sett under ett. Ikke for tung eller for tom.

Selv om jeg må si jeg var sliten kroppslig etter den lange turen.

 

B