To dager etter siste innlegg, 16 februar, var jeg hos behandler. Jeg kom for sent. Men vi fikk pratet litt likevel.
Jeg oppsummerte kort hva jeg hadde vært gjennom siste uken. Vaksine og ubehag. Test for å se om jeg hadde fått korona, slik at jeg kunne møte opp. Jeg hadde feiget ut, angående å ta opp min eventuelle slutt i gruppen. Og søsteren min hadde tatt en OD.
Jeg fortalte også at jeg lettere tar telefonen. Det er ikke lenger så umulig. Noe jeg er fornøyd med, det gjør ting enklere for meg og de rundt.
Så. Hva skjer? Dagen etter? Noe som får meg til å ville trekke unna den påstanden fortere en svint. Fader og.
Jeg hadde angst. Jeg var redd alt det jeg hadde oppnådd til nå, var gått rett i dass. Jeg var lei meg. Jeg var sint. Jeg hadde lyst å forsvare meg. Skrike. Banke noe/noen.
Jeg ville ikke gi den samtalen, den personen, den makten. Jeg var skuffet.
Dagen startet tidlig for min del. Jeg måtte ta buss til sentrum for å ta vaksine.
Da det var unnagjort, vandrer jeg rundt i min egen by som turist. Det var koselig, masse hjerter rundt om og dekorasjoner i rødt og rosa både på galleriet og bystasjonen.
Pga. Korona har det blitt lite turer til byn. Å mye var blitt annerledes, men Lillelungeren var den samme med ender og duer. Jeg fikk spist både frokost og middag ute. Jeg tok mye bilder og det var fint å bare vandre uten noe mål og mening. Noe shopping ble det også.
Deretter tok jeg buss tilbake og var såvidt innom Åsane.
På kvelden, nærmere leggetid var jeg med kjæresten og så film. Han skippet fotball etter jobb for å henge med meg. Det funket bra og på den måten fikk vi feiret alle hjerters dag.
Nå har det vært oppe og fremme en stund det den “kvinnelige” delen av befolkningen har erfart av endringer. Men blir det gjort noe? Jeg har takk Gud ikke opplevd noe forverringer i min månedlige syklus. Ja, jeg har vært dårlig. Følt det som at jeg har feber i dagene før “the monthly sh*tt happens”, men jeg har ikke opplevd at jeg blir værende der hele måneden eller at hele året blir en helsikes krigssone. Jeg føler så med de som måtte ha fått livet sitt ødelagt på den måten. Ikke ville jeg ha tatt noe andre dose eller booster heller, om jeg hadde vært i samme situasjon. Jeg hadde vært dritt redd. Med mindre noen fortalte meg at ting ville bli bedre eller at det fantes hjelp å få.
I den senere tid har det også kommet frem at menn kan slite med å få sin private sone til å fungere. Ikke like gale som det kvinner har rapporter av bivirkninger, men allikevel en bivirkning. Jeg leste en artikkel for litt siden at forsker/ekspert innen feltet, mente man ikke burde komme med slike uttalelser. Det kunne skremme menn fra å vaksinere seg. “Stakkars, de får ikke kompisen sin opp. La oss ikke si noe de kan bli redd”.
Her burde det vært likestilling. Man må være tydelig på konsekvensene av å velge å vaksinere seg. Dere være seg kvinne eller man. Så kan den enkelte ta et valg på bakgrunn av dette. Det bør være mer forståelse for hvorfor noen vegrer seg og man bør ha noen form for tiltak som gjør det lettere å ta ett valg for seg selv og sin situasjon. Vise til flere tilfeller og hvilke hjelpemidler man kan få.
Man burde slutte og se dumt på dem som ikke tar dette lett. Vise omsorg og ikke være så skråsikker på at det valget en selv tok, er det beste for alle.
