Da har jeg som for dem har pleid å lese hva jeg skriver, tatt en pause fra å skrive om hva jeg driver med.
Fokuset har vært på emner som interesserer meg eller som jeg undrer meg over.
Men vet ikke om det har falt i smak.
*
Det er ikke store endringer fra meg fra dag til dag og dermed tenkte jeg at jeg skulle bruke platformen som en kilde til mine tanker rundt diverse emner.
*
Hadde vært fint om du/dere som leser, gir meg et ord eller to i kommentarfeltet, om hvorfor du/dere har ønsket å følge meg.
Så retter jeg meg selvfølgelig tilbake inn på det sporet igjen.
Jeg spurte bb om man noensinne blir vant til å ikke ha noen lenger i livet sitt. Nei, sa han, man blir aldri vant til det, men men lærer å leve med det.
Det er skremmende å tenke på døden. Jeg vet iallefall at om jeg tenker på det for mye, så får jeg nærmest panikk. Og slik har det vært siden jeg kan huske.
Familien min bor for det meste på et annet kontinent, nærmere bestemt, sør Amerika, og når jeg har opplevd å miste noen så har det selvfølgelig vært tungt. Samtidig som det kommer litt på avstand.
Jeg husker min første begravelse var da jeg deltok i en til en jente i klassen til min bror.
Det var i forbindelse med tsunamien i Thailand.
*
Jeg har aldri vært på en, i forhold til min egen familie.
Jeg har mistet både farfar og mormor, men pga. avstanden så har jeg ikke hatt mulighet til å være med på deres begravelser.
Når det kommer til mormor sin, var mamma der nede, bestemor hadde vært syk en stund.
Når det kommer til farfar sin, var det en ulykke, pappa dro ned så fort han kunne.
*
Jeg vet også at det hele foregår på en litt annerledes måte, enn her i Norge. Så det hadde vært fint å kunne deltatt på det som kalles velorio.
Der man minnes den som er gått bort. Nå må ikke dette misforståes, det ville ikke vært fint det at noen dør, men selve feiringen av en persons liv.
*
Det nærmeste jeg har opplevd å miste, som dere kanskje vet, er hunden min. Og det var helt grusomt.
Samt ett par undulater, før det. Like vondt det også.
Man blir så glad i dem. Disse kjæledyrene våre. De blir en del av oss, vår hverdag og våre liv.
Deres liv føler jeg at jeg får lov å feire hver eneste gang jeg tenker på dem.
Og det blir ett par ganger det.
B
Nb!!!
Etter å ha søkt bilde som kunne tilhøre tekst. Ble jeg fysisk uvel. Det ble litt for nært og litt for mye. Om temaet i første omgang er sensitivt for deg. Ber jeg deg ikke gå videre inn på begrepet velorio.
Et par i et avstandsforhold. Helg. Dem hilser hverandre god morgen. Stillhet utover formiddagen. En av dem tar så kontakt. Hva skjer lissom?.
Paret snakker.
Blir urolig når jeg ikke hører fra deg, sier den ene. Har ventet en evighet på deg sier den andre. Jeg er fri fra ca etter tidlig middag.
Jeg er ikke med så mange vettu, du er den som oftest har planer. Tenker du ikke vil prate jeg da.
Ååå, har vært sliten hele dagen og tenkte vi kunne ta en lur i lag.
Hææ, hahaha jeg og. Tenkte jeg trente sove litt for ca en time siden ish.
Du skulle ha ringt meg da. Da hadde vi kunne tatt en lur før vi ser på noe.
Lærdom. Kommunikasjon er viktig. Og det vet vel dem fleste. Men allikevel ser det ut som man glemmer det, ofte.
Man tenker ofte for mye, på noe som kan fikses ved å bare ta kontakt.
Bedre å si et ord for mye enn ett for lite. Da unngår man misforståelser. For til syvende og sist, og ikke minst… Du vet hvordan hele den greia går. Er man IKKE, tanke-lesere.
Som oftest har det hjulpet å få blikkontakt med sjåføren når man er ute å ferdes, og så gå over gangfeltet.
Nå er ikke det heller trygt.
Man risikerer å få en bildel innstallert gratis, i både hofte og kne. Om ikke du heller da foretrekker en flytur og ett oppskrapet ansikt.
Er det ikke slik at man som fotgjenger alltid har rett til å gå først? Slik som at dem som kjører på hovedveien, har forkjørsrett overfor andre biler som kommer inn på veien?
Ikke vet jeg, men det virker som de fleste som er ute å kjører nå til dags, mener dem kan passere land og vann og drite i alle aldre.
Mamma ba meg være forsiktig, forleden, for hun har selv erfart at folk er gått i vinkler og stirrer stygt på en, om den som kjører for guds skyld må stoppe. De eier ingen respekt.
Jeg opplevde selv i går på vei til skolen, at en bil måtte brå bremse for meg halveis over de hvite strekene på bakken. Det til tross for at jeg ventet da jeg så bilen komme og trodde dem hadde sett meg, da dem senket farten.
Det mest idiotiske er jo faktisk at det er akkurat på det overgangs feltet at de fleste ulykkene skjer.
*
For noen år tilbake da jeg gikk tur, kunne en eldre dame fortelle at hennes hund, hadde blitt påkjørt i gangfeltet.
Gjorde som jeg alltid gjør. Så til kattene og fikk i meg mat.
Ryddet litt på stuen, tømte do-kassen. Kostet litt på kjøkkenet og ristet ett teppe ute.
*
Fiklet med noe puslespill, mens jeg hørte på The Kåss Furuseth.
*
Ble plutselig veldig rørt også, for jeg tenkte på det faktum at jeg har blitt glad i to stk pels-dotter, som bor hos meg. Noe jeg ikke trodde jeg kom til å klare etter at jeg mistet hunden min.
Man vil liksom ikke utsette seg selv for noe slikt igjen, det gjør vondt å miste noen man holder kjær.
Og så er man der.
*
Ventet på bb til han kom hjem fra jobb. Så la vi oss.
I dag ble en sånn litt uggen dag. Jeg sov lite i natt, og samtidig var kroppen klar for å ta fatt på dagen.
*
Så jeg sto opp, og fikk i meg frokost.
Hadde allerede fått svart en kollega angående første ankomne pus, som trenger å få vaksine.
Fått med meg sånn sirkus, når oppgaven på skolen må besvares.
Og det gikk fint til da.
Kom meg til kattene hos Dyrebeskyttelsen, etter at egne foster barn var blitt tatt hånd om.
Fikk gjort det jeg skulle videre.
Ble gjort oppmerksom på at annonse, for frøken søt (samme pus som tidligere kontaktet for) var tenkt lagd og da ble jeg veldig bevisst at ting ikke blir som man har tenkt og at livet dessverre ofte inneholder frister.
De fordømte fristene dere.
Ventet på mor som jeg antok jeg skulle møte og som ikke ble noe av. I to hele timer.
Det er da jeg tenker at det er da mulig å besvare en sms. Selv om det koster deg den ene kronen.
Vær mot andre slik du vil andre skal være mot deg, er det ikke det slik det regla går?
Jeg hadde kommet meg mye tidligere hjem, fått noe søvn på øynene som jeg trengte sårt og unngått skuff og tull ball.
Jeg fikk i meg noen pølser på ikea. Men det ble ikke koselig prat og mat i restauranten, som var tanken.
Istedet ble det, bitterhet, uro for foster barna mine og mye løse tråder.
Jeg kom meg hjem, satt fast i trafikk-kø først, men kom meg hjem.
Jeg fikk på meg pysj, lyttet på ett par episoder av the Kåss Furuseth og fiklet med et puslespill.
Mandag, var jeg ute å løpte, tok like så ut bosset.
Tirsdag, hadde jeg ikke undervisning og det kjente jeg gjorde godt for sjelen, jeg var ikke klar for at ferien skulle være over og det kan godt hende det var fordi jeg brukte helgen sammen med familien.
Lørdag var jeg på kvelds gudstjeneste med mamma, det var kjekt. En litt annen opplevelse da det var klokken 23.00 og vi var i mørklagt sal med tente lys.
Mulig dette blir en tradisjon, for dette gav mersmak.
Søndag var jeg hjemom og spiste middag hos foreldrene mine. Pinnekjøtt, poteter, kjøttkaker, pølse og mos. Fikk også sett ferdig dokumentarserien Gåten Agnes.
Men tilbake til denne uken. Tirsdag var jeg bortom mammas jobb for å levere ett par sko jeg kjøpte for henne. Samt handle inn noe mat.
Spiste BK den dagen, fordet hadde jeg fortjent. Har ikke spist det på en mnd. Ble stapp mett.
Onsdag, var jeg ute og løpte, igjen. Denne gangen var det en annen fyr ute på banen og et jentelag som spilte fotball.
Torsdag, i dag altså, har jeg allerede vært på dyrenes hus.
Det gikk greit for seg, jeg tok stille-rommet og isolatet.
Har handlet inn til helgen. Og venter nå på mamma, mest sannsynlig blir det middag på ikea.
