Er det en app jeg virkelig misliker er det Instagram. Jeg bruker den plattformen for min egen del og ingen andre. 

Jeg legger ut bilder for å ha noe å se tilbake på, og jeg er rimelig treg på å oppdatere. 

Jeg får ingen god følelse av det, det å sitte a se på hvor fantastisk “alle” ser ut til å ha det. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg føler meg skikkelig dritt etterpå.

De få gangene jeg kjenner munnvikene peke oppover, er når jeg ser søte dyr eller en tegneserie som jeg kan kjenne meg så godt igjen i.

Ellers er det storsett bare frustrasjon.

B

Ting, hendelser, lukter, lyder osv. som kan utløse en reaksjon. Enten pga. traume eller tidligere erfaringer.

Jeg har alltid hørt folk nevne dem. Men ikke helt hatt dem selv, eller hatt dem uten å være det bevisst. 

Forleden opplevde jeg det. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg og kjæresten så på en tv serie sammen, som vi pleier de dagene begge kan. 

Han sier noe. Og jeg reagerer. Jeg blir lei meg. Jeg forsvinner fra FaceTime, han lurer på hva det er. Jeg føler meg ikke er bra, sier jeg. 

Jeg kjenner på en tristhet. Tårene renner. Han blir oppgitt og lurer på hva som er gale. 

Etter en stund vender jeg tilbake. Kan kan se at jeg har grått. Vi fortsetter å se på serien sammen. Først lurer jeg på om det han sa såret meg, men det han sa var jo bare “hva?”. 

Jeg innser senere at det var måten han sa det på, som trigget noe i meg. Følelsen av å være i veien, plagsom. Det brakte frem en følelse jeg har kjent på mye gjennom årene.

Enten pga. andre.

Eller pga. meg selv.

Det var ikke det han sa, som trigget, men måten det ble sagt på. 

Av og til vet man ikke hva som kan trigge, når det vil trigge, men det trigger. 

Jeg fortalte kjæresten, hva som hadde skjedd, neste dag. Han beklaget. Men jeg sa det ikke var hans feil. 

Han kan ikke ta skylden for andres verk. 

Ikke jeg heller.

B

Å ta steget for å bo alene, for seg selv kan være vanskelig. Det er en naturlig del av det å være menneske, men også for det å være et levende vesen.

For en stund tilbake så jeg på et tvprogram at sjiraffer går ut i den ville verden når de er fire år. Da er de klar for å starte sitt liv på egenhånd og stifte familie. Slik er det ikke for oss mennesker. Vi venter gjerne til vi fyller atten. Noen før, for å gå på videregående og bo der, deretter studere og få seg jobb. På den annen side lærer sjiraffer å gå innen en time, samme dag som de blir født. Vi derimot lærer å gå, etter at vi har lært å åle oss frem noen måneder og så krabbe til vi ca. nærmer oss to års alderen. 

På samme måte som vi skiller oss fra dyr, så er det ulikt oss imellom. Alle er ikke klare for å bo for seg selv når de er atten, noen blir værende hjemme hos foreldre imens de studerer. 

Noen blir værende lenger. 

Jeg flyttet for meg selv for snart ett år siden.

Og det har ikke vært lett. Det har vært sårt. Men jeg har også lært en del. Her er ti ting jeg har oppdaget:

1. Du og ingen andre har ansvar for å holde ryddig og rent.
2. Gleden ved å finne en eneste toalettrull under vasken når du tror du er gått tom.
3. Du må lage deg mat.
4. Det er ingen som vekker deg.
5. Du kan komme og gå som du selv vil.
6. Det kan være ensomt til tider.
7. Boss kan samler seg så fort som bare det, det er ingen fe som på magisk vis bytter posen på søppel spannene.
8. Du trenger ikke å se presentabel ut, gå i pysjen hele dagen om du vil.
9. Du må gjøre ting selv, du kan ikke være avhengig av noen.
10. Du lærer utrolig mye om deg selv og blir bevisst dine styrker og svakheter.

B

Jeg trodde aldri jeg ville ha noe forhold til trening. Å bli svett var noe jeg aldri likte. Og hvertfall ikke frivillig.

Jeg var aldri særlig aktiv som barn, ja jeg var ute å lekte. Ja, jeg hoppet tau, strikk, var ute i skog og mark, men jeg var aldri opptatt av fysisk aktivitet og det å få noe ut av det.

Som ungdom var jeg ikke interessert i sport. Jeg spilte verken fotball, hånd ball eller drev med noen annen fritidsaktivitet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var rundt 17/18 år svettet jeg en del. Men ikke pga. noe fysisk aktivitet. Jeg hadde angst. Noe jeg lærte senere. Og det var plagsomt. Jeg var klam på hendene og det kunne lukte. 

Å ikke klare noe uten å reagere fysisk, pga. noe psykisk var utrolig kjipt. Da kan det være lettere å forstå hvorfor jeg ikke akkurat valgte å svette frivillig i tillegg. 

Nå derimot. Etter mange år. Sliter jeg fremdeles med angst, men jeg har utsatt meg selv for ting som var ubehagelige og klarer å mestre ting litt bedre vil jeg si. Dermed er kroppen min litt mer på min side, enn tidligere.

I går gikk jeg ut for å ta meg en løpetur. Jeg trasket avsted til en nærliggende fotballbane. Det begynte å små regne, jeg tenkte jeg kan jo dra hjem, jeg forsøkte det ihvertfall. Så løp jeg ett par runder, og tenkte nå kan jeg ihvertfall gå hjem jeg har løpt noe. Fremdeles dryppet det. 

Så kom tanker som skuffelse, samvittighet og valg jeg har tatt. Samtidig som “we are the heroes of out time oooh ohhh, we’re dancing with the demons in our mines oh oh” spilte av fra telefonen min. Jeg begynte å gråte. Alt føltes så tungt, og regnet dalte ned.

Deretter, kom resoneringen. Er dette min breakthrough? Er det nå alt skal begynne å bli bedre? Jeg tenkte løsninger. Den ene tanken kom etter den andre. 

Det må være en måte. Der alle kan bli fornøyd. Jeg skal ikke måtte velge. 

Den vil komme. 

Jeg fortsatte å løpe. Tårene forsvant. Jeg fikk en ro over meg. 

Tenkte skal jeg stoppe nå?, men jeg fortsatte. Den siste runden rundt banen kom. Første halve gikk greit, så mot siste halve, siste del. Føttene var slitne. Jeg ville stoppe opp. Jeg kan stoppe opp. Jeg kan gi meg nå, bli ferdig før som med andre ting i livet. Men jeg fortsatte.

Til jeg kom i mål.

Slik er det med mye. Man begynner noe, kommer halvveis. Tenker det er greit. Hodet sier du gjorde ihvertfall noe. Nå kan du stoppe. Du har vært flink. Du fullfører jo aldri noe. Så hvorfor nå?

Kroppen kan be deg ta det med ro. Fordi tankene sier du klarer ikke mer, du er ikke god til det enda. Vent litt. 

Men jeg vil si. Du klarer det. Du er god nok. Kanskje har du ikke fullført noe før, men hvem sier at du ikke klarer det nå? 

Det er ofte når man tenker å gi opp, at seieren er like ved. Når du innser hva som stopper deg at du gir siste gir og ser resultater. 

Du får din breakthrough.

B

Alt har en slutt. Og er det noe jeg ikke liker, er det disse. 

Det nærmer seg sakte, men sikkert sommerferie. Da slutter som oftest noe for å gi rom for disse fridagene. Enten det er et skoleår, et semester, et vikariat, et kurs you name IT. 

For meg var det i dag, siste dag på utrykksterapi. Der har jeg vært hver onsdag i et halvt år nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kanskje sier det deg, absolutt ingenting. Kanskje gir det deg veldig mye mening. 

For meg gav det mening.

Det hjalp meg å uttrykke det jeg satt å kjente på.

Det er ikke alltid like lett å få frem de rette ordene eller forstå det man kjenner på. Spesielt om ikke dette er noe som ble praktisert opp gjennom barndommen f.eks.

Enten pga. kultur, religion eller det som er normen innen ens egen familie.

Da er det fint å finne mening i former, farge og materiale.

Er du en av dem som er skeptisk, men likevel nysgjerrig, til å utforske hva ditt indre har å si deg, og ikke er helt fan av det å skulle prate til en fremmed om alt som feiler deg, da anbefaler jeg deg kunstterapi.

Jeg har gjennom kunsten vokst og fått lov å vokse, med det mener jeg at jeg har blitt bedre kjent med meg selv og fått lov å utvikle meg som person.

Dermed takler jeg denne slutten. Og tror at ting skal gå bra.

Det er over for min del. Og jeg håper du vil bringe staffetpinnen videre. 

B

Å leve på en annen måte er noe vi alle kan si vi har gjort det siste året. Enten vi har byttet kontor fra på jobb til hjemme, har blitt permittert eller ikke har kunnet gjøre noe fordi jobbtilverelsen ikke gir rom for det.

Jeg tilhører den sistnevnte kategorien. Jeg var uansett på vei ut av stillingen jeg var i, så det rammet ikke meg like hardt som andre. 

Men jeg har likevel måtte omstille meg. Måttet være kreativ og manglet motivasjon til å ville stå opp om morgenen. Jeg har vært giret til å gjøre noe nytt, endre levemåte, og i det neste ikke villet gjøre noe og å bare sitte å furte. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har hatt en plan med dagene mine og så bare gitt opp. Jeg har lest bøker, jeg har laget mat, jeg har sett på serier. 

Jeg har vært i overlevelses modus og bare grått. 

Jeg vet jeg ikke er de eneste. Jeg håper at vi sammen kan komme ut av denne monotone hverdagen og få livene våre tilbake, ikke nødvendigvis helt likt. Men bedre.

Hang in there friend until we do.

B

Sist jeg skrev var før vi visste noe om det som ville komme. Før vi fikk vite at vi ikke lenger ville være like frie. Før vi måtte holde oss hjemme og før vi fikk fortalt at det å holde seg vekke fra andre var en del av en felles dugnad.

Mye har hendt, rundt om i verden og privat. 

Mye vondt, mye slitsomt og mye fritid.

Jeg vender tilbake hit, fordi jeg holder på å se på en serie der skriving, sosiale medier og alle de fine sidene ved akkurat det , kommer frem og danser foran øynene mine. Og jeg som sikkert mange andre blir påvirket av det vi ser, det vi gir vår oppmerksomhet til.

Jeg har alltid likt å skrive, og om jeg ikke kan boltre meg i det siste innen mote, ha brunsj på cafe og gå på ulike eventer, så kan jeg i hvertfall late litt som på bloggen her.

Ikke fake noe selvsagt, men leve drømmen litt sånn forsiktig. Og hvem vet kanskje kan det hjelpe meg å få en fot innenfor det jeg som liten tenkte var for svært for en stille type (er jente ) som meg.

B