Uken kunne ikke startet verre. Alt bare surrer. Det føles som om jeg holder en bukket med ballonger der hver og en er en følelse.
Jeg forsøker å dra en etter en nærmere for å studere den. Men de gir ingen mening. Hva er det jeg kjenner? Er jeg redd jeg har delt for mye av meg selv? Har jeg gitt dem en grunn til å synes jeg rar? Er jeg såret fordi han ikke har klart å lese tankene mine? Eller var det det kjipe han sa, i det han sovnet? Fordi han var trøtt. Er jeg trist fordi det nærmer seg 365 dager uten min firbeinte bestevenn? Er jeg sliten av å skulle klare alt selv? Eller er jeg kry av at jeg klarer ting likevel? Gruer jeg meg til å skulle begynne å arbeide? Til at fremmede skal si hva jeg må gjøre? Til å bli vurdert? Til å kjenne på forpliktelse?
Om jeg bare kunne slippe taket.
Latt en og en fly av gårde.
Se dem forsvinne ut i det blå.
Istedet tviholder jeg på dem.
I irritasjon skulle jeg funnet en nål og sprukket dem alle.
Jeg sitter meg ned og beskytter dem.
Alene.
Når jeg vet jeg har ham.
B
Klokken er snart tre på natta. Øynene mine glinser. De er dekket av tårer.
I morgen skal jeg tilbake til plassen hvor jeg sist så deg i live. Det er snart ett år siden. Den verste dagen i mitt liv.
Jeg forteller meg selv at det ikke var jeg som tok det valget. Det var noe utenfor meg selv. Kanskje en høyere makt. Som så du hadde det vondt.
Jeg er så glad i deg. Ja, jeg er det. For du er der ute, en plass og titter ned på meg.
Tiden uten deg har vært vond.
Jeg ser ting du ville ha likt. Jeg minnes alt du gjorde for oss. Jeg klarer å le og smile. Men jeg gråter også fordi jeg ikke har deg her.
Jeg spør meg selv om jeg kunne ha gjort noe mer. Jeg var, og er så stolt av deg. Alt jeg ville var å beskytte.
Kom det noe som truet var jeg rask med å ta deg opp. Stå foran deg. Eller løpe bort å se til deg.
Vi gjorde alt i lag.
Du var min beste og eneste venn.
Du er den jeg ville ofret meg selv for.
R.I.P
B
Det er når jeg er ute på løpebanen en kveld,
at jeg ser tre skygger av meg selv.
En foran,
en bak,
Og en litt på siden.
Det er den jeg var,
den jeg er,
og den jeg er på vei til å bli.
Så blir de flere,
som om de alle jager etter hverandre.
Jeg blir redd,
alle går de mot den ene,
meg.
B
