Uken etter kjærlighetens dag, brukte jeg til å få meg selv opp på føttene igjen.

Hjemme hos foreldrene mine på pike rommet.

*

Ordne litt rutine som var lagt i en skuff en eller plass for ganske lenge siden.

Gjøre ting som gav meg noe, se på fine program som for eksempel “Kunstnerliv” på nrk.

*

Legge tunge tema litt vekk når det føltes for voldsomt og gå daglig hjem til meg selv å se til pusene mine.

Jeg slapp å ta buss, pappa kjørte meg ditt 💙💙.

*

Samtidig som jeg tok opp en liten hobby som jeg hadde gitt opp å klare. Men som jeg klarte å overraske meg selv, ved faktisk å klare.

Hekling.

Takk mamma, som pushet meg 💜💜.

B

Den kommende uken etter jeg skrev her sist ble alt annet en rosenrød og rosa, for min del.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Stemningsmessig var jeg helt nedi kjelleren som en med blogger her inne er så flink til å kalle det.

*

Huff jeg kan ikke gå nærmere inn på det, for jeg ønsker ingen å kjenne på det jeg kjente på da. Og da er det ingen poeng i å skildre det heller.

*

Jeg valgte å ikke gå på min vanlige vakt hos Dyrebeskyttelsen den fredagen.

Og heller kom jeg meg skjelvende og nærmest halvblind til legevakten med en støttende mor ved min side.

Derfra var det å komme seg hjem til foreldrene mine og tenke seg ihjel og full av uro på mine pelskledde barn.

*

Var det best å se til dem, når jeg var så engstelig som jeg var, eller la dem få oppleve sin første natt alene og se til dem neste dag, da uroen forhåpentligvis var senket seg?

Jeg hadde klart å legge frem mat og vann og tømt do-kassen før jeg hadde dratt på morgenen så selv om jeg ikke klarte å se for meg at det skulle gå bra, så var det best å ikke la dem bli redd av en noe redd mamma bjørn som ikke ville la dem være alene.

B