Den kommende uken etter jeg skrev her sist ble alt annet en rosenrød og rosa, for min del.

Stemningsmessig var jeg helt nedi kjelleren som en med blogger her inne er så flink til å kalle det.

*

Huff jeg kan ikke gå nærmere inn på det, for jeg ønsker ingen å kjenne på det jeg kjente på da. Og da er det ingen poeng i å skildre det heller.

*

Jeg valgte å ikke gå på min vanlige vakt hos Dyrebeskyttelsen den fredagen.

Og heller kom jeg meg skjelvende og nærmest halvblind til legevakten med en støttende mor ved min side.

Derfra var det å komme seg hjem til foreldrene mine og tenke seg ihjel og full av uro på mine pelskledde barn.

*

Var det best å se til dem, når jeg var så engstelig som jeg var, eller la dem få oppleve sin første natt alene og se til dem neste dag, da uroen forhåpentligvis var senket seg?

Jeg hadde klart å legge frem mat og vann og tømt do-kassen før jeg hadde dratt på morgenen så selv om jeg ikke klarte å se for meg at det skulle gå bra, så var det best å ikke la dem bli redd av en noe redd mamma bjørn som ikke ville la dem være alene.

B