Og jeg fikk plutselig vite at min vakt blir tatt over av ansatte, det vil si ett menneske som vil bli betalt for det jeg har gjort i snart tre år GRATIS.
*
Og da er ikke det bare min vakt, men alle dem som har hatt tidlig vakt fra mandag til fredag.
*
Det som gjorde meg trist, faktisk.
Jeg var temmelig lei meg.
Er at for meg som engster meg en del og ikke er i ordinær jobb, så betyr en slik jobb utrolig mye.
*
Ikke bare er den givende på så mange måter, men den gir meg en følelse av å være nyttig.
Jeg kan og jeg klarer type følelse.
*
Når det nå skaffes ansatte istedet for at disse ressursene brukes for og til dyrene så er det noe gale med tankegangen synes nå jeg.
*
Også kreves det at jeg skal komme med et smil om munnen neste dag og late som om dette er ok?
Jeg vet ikke om jeg noen gang har fortalt at jeg jobbet på gård en gang i tiden.
*
Ute på Garnes.
*
Der var jeg hjelper i to år.
Også kom pandemien.
*
Dyr er jeg utrolig glad i og jeg tror jeg alltid har vært det.
Men det har vel kommet mer til utrykk i siste halvdel av livet.
*
Det var kjekt å jobbe på gård.
Stelle og se til både kuer, sauer, kaniner, hester, griser, høner, ender, duer og vaktler.
*
Men på en gård foregår det mye død.
Noe man kanskje ikke helt tenker over.
*
Jeg var mye med kaninene og sauene, hestene og av og til grisene.
*
Men det har seg slik at en dag drepte en av kyllingene hanen i flokken.
Når dem er små er det jo ikke alltid like lett å se hvem som er han/hun.
*
En annen dag var det en rev som kom å halv spiste hønene.
*
Atter en annen gang glemte bonden å ta inn en av kaninene som var ute og den fikk reven tak i.
*
Så har du grisene som ble sendt til slakt og kuene som ble solgt og sauene som ble pinnekjøtt.
*
Det sistnevnte hadde jeg litt vanskeligheter med å svelge.
Jeg var mye hos sauene, dem er som små hunder.
Slår med hovene for å få mer kos og kos var noe dem likte godt.
*
Jeg syns dem var så fiine.
Men det hjalp ikke det.
Dem ble sendt av gårde til slakt.
*
Om våren ble det født mange små som man måtte gi melk i flakse til.
Og da ble man jo bare enda mer knyttet til dem.
*
Ett år viste det seg å være en vær blandt de små, den var såå søt.
Mest hvit i fargen og to små horn som vokste.
Jeg ble veldig knyttet til den og det var fælt da den ikke var der lenger en dag jeg kom på jobb.
*
Jeg ble aldri vant til den slaktingen.
*
Poenget mitt med å fortelle dette, er at gjennom dem to årene på gård, så gjorde det like vondt hver gang å miste ett dyr.
Det føltes feil.
*
Når jeg begynte å arbeide på dyrenes hus, så var dét at alle dyr fikk en sjanse til, noe av det som gav meg vilje og lyst til å komme hver dag på vakt.
Ingen skulle dø, bare for å dø.
*
Nå etter å ha jobbet i Dyrebeskyttelsen i nesten tre år, så har jeg blitt kjent med så masse fine små som jeg helst skulle ha hatt boende der for alltid fordi jeg er blitt så glad i dem, men jeg vet dem har fått det bra i nye hjem.
Dem har fått det hjemmet dem alltid fortjente.
Dem blir sett til og tatt vare på.
Og blir del av en familie.
*
Men jeg har også sett så mye vondt.
Dyr som kommer til oss med så store skader at man lurer på hva mennesker egentlig tenker med.
Om dem egentlig har ett hjerte eller om dem er hul og død innvendig.
*
Hos oss blir dem tatt vare på og jeg gjør mitt for at dem skal ha det fint de dagene jeg er på jobb.
*
Det siste året har jeg og mine kollegaer fått så mange dårlige nyheter, at jeg ikke lenger har oversikt.
*
Når enda en dårlig nyhet kommer så er det som om at hjernen registrerer det, men ikke hjertet.
Den har vansker med å forstå det.
Kanskje er det dens måte å beskytte meg på.
*
Men jeg liker det ikke.
Død skal ikke være normalt.
For det er IKKE det.
*
Hvor har det blitt av den sensitiviteten, som registrerte alt?
Som gav meg en klump i magen og IKKE godtok død som en daglig affære…
Hvor er den blitt av, jeg er på ingen måte ok med at den snikende har gått seg bort…
*
Noe må med andre ord skje, enten må antallet triste skjebner drastisk bli mindre eller jeg må komme meg bort fra denne plassen med triste skjebner.
*
For denne de-sensibiliteten er på ingen måte normal.
Og jeg er på ingen måte ok med at den har tatt plass i meg.
.
