Jeg klarte å komme meg tidsnok ut av sengen, og avgårde til avtalen min med individual behandler. Til tross for at jeg våknet en haug med ganger i løpet av natten.
Det ble en fin prat, men det viktigste er: at på grunn av ting jeg har opplevd så er det ikke rart at det tar tid for meg å åpne meg for andre.
Jeg klarte det med hunden min, som så meg for den jeg var og aldri kritiserte. Dermed gjorde jeg altså alt for henne uten å ofre det en tanke.
Nå er oppgaven min å klare dette med mennesker. Som ikke er like lett. Om alle bare var som hunder, hadde ikke det vært noe?
Til syvende og sist er det jeg som bestemmer over mitt liv. Og det er jeg som må sette grenser.
Jeg har komt langt og jeg har jobbet hardt for å være der jeg er idag.
*
Etter timen dro jeg bort på senteret, hentet en pakke hos Gina Tricot og fikk i meg mat.
Så tok jeg bus hjem.
Leste litt i en bok og kom meg ut på banen.
Derfra kom jeg søkkvåt tilbake, tok en dusj og fikk i meg noe kveldsmat.
*
Nå er jeg bare utrolig sliten. Mest fysisk.
B