Så langt har det gått. Og enda er det 26 dager igjen.
*
Det er klart man blir litt tung til sinns når det hele blir gjort om til en konkurranse, om hvem som går lengst.
Meningen var jo å gå for en god sak, frembringe ett viktig tema.
Jeg velger å holde fokuset mitt og det jeg forsøker å gjøre, og det er klart det er lettere å gjøre dette for andre enn meg selv.
For i dag kjente jeg virkelig på det at jeg ikke visste om jeg orket, og tenkte om dette ville gå.
Men jeg sørget for å ta vare på meg selv og ikke slite meg ut, før jeg gikk ut å gjorde en innsats for dem som sliter med denne sykdommen.
*
Jeg husker godt en eldre dame som hadde epilepsi i menigheten, da jeg vokste opp. Hun fikk ofte anfall.
Mamma var den som gikk bort å så til henne, ellers var det ikke mange andre som gjorde det.
For det var jo egentlig ikke så mye en kunne gjøre, men mamma holdt seg i nærheten og jeg tror bare det, hjalp denne eldre damen, å vite at noen så til at det gikk bra med henne.
*
Jeg husker også en periode da jeg var innom sykepleie studiet, at en medstudent fikk et par anfall.
Hver gang det skjedde, hørtes en skrape-lyd fra en stol, så risting og foreleser avbrøt timen for å se til henne.
Heldigvis var vi i nærheten et sykehus og hun ble hentet av ambulanse.
Etter dette, ble jeg uvel når jeg hørte noe som liknet på denne skrape- lyden. Det var som om det trigget noe i meg.
Jeg ventet på den påfølgende ristingen.
En av grunnene til at jeg droppet ut, faktisk, fordi jeg innså at jeg ikke hadde det i meg. Jeg burde takle dette, om jeg skulle bli sykepleier.
*
En som også hadde epilepsi, var Cameron Boyce.
Han var danser, skuespiller og det man regner som kjendis i det originale formatet.
Han døde bare 20 år gammel, i 2019, av et anfall i søvne.
*
Derfor er denne utfordringen viktig. For at dem som har denne sykdommen, skal kunne leve nærmest normale liv.
For at ikke flere mennesker skal måtte frykte å dø av å ha epilepsi.
Og for at færre skal oppleve å miste sine til denne sykdommen.
B
