Mitt forrige innlegg fikk meg til å tenke på da jeg nettopp hadde startet på noe som heter MBT på dps.
*
Jeg klarte ikke å dele av meg selv uten å kjenne på at jeg utleverte andre medlemer i familien min.
*
Hvordan skulle jeg klare å fortelle om mitt, uten å trekke dem inn?
Jeg så på meg selv som en del av noe ubrytelig.
*
På mange måter så jeg ikke meg selv som et selvstendig emne.
En uavhengig person.
*
Jeg var ikke bare meg, jeg var flere.
Å prate om mitt, var å prate om dem.
*
Å prate om det som var oss.
Og alt det innebar.
*
Fikk jeg lov til det?
*
Var det akseptabelt?
*
Ville jeg såre noen?
Ville en tillit bli brutt?
*
Alle familier har sine ting,
sine opplevelser,
sine hemmeligheter.
*
Kunne jeg vise meg,
uten at å vise dem,
eller oss?
*
På den tiden var jeg en del av noe,
jeg var dem,
dem var meg,
vi var oss.
*
Oppgaven jeg ble bedt om å gjøre,
var umulig,
virket umulig,
men jeg fikk det til,
til slutt.
B
