Mitt forrige innlegg fikk meg til å tenke på da jeg nettopp hadde startet på noe som heter MBT på dps.

*

Jeg klarte ikke å dele av meg selv uten å kjenne på at jeg utleverte andre medlemer i familien min.

*

Hvordan skulle jeg klare å fortelle om mitt, uten å trekke dem inn?

Jeg så på meg selv som en del av noe ubrytelig.

*

På mange måter så jeg ikke meg selv som et selvstendig emne.

En uavhengig person.

*

Jeg var ikke bare meg, jeg var flere.

Å prate om mitt, var å prate om dem.

*

Å prate om det som var oss.

Og alt det innebar.

*

Fikk jeg lov til det?

*

Var det akseptabelt?

*

Ville jeg såre noen?

Ville en tillit bli brutt?

*

Alle familier har sine ting,

sine opplevelser,

sine hemmeligheter.

*

Kunne jeg vise meg,

uten at å vise dem,

eller oss?

*

På den tiden var jeg en del av noe,

jeg var dem,

dem var meg,

vi var oss.

*

Oppgaven jeg ble bedt om å gjøre,

var umulig,

virket umulig,

men jeg fikk det til,

til slutt.

B