*
Da jeg var i en alder av syv til kanskje 11 år, var skolen ett rent og kjært eventyr.
*
Da jeg ble rundt tolv endret situasjonen seg litt på hjemmefronten.
Noe som påvirket oss alle.
*
De kommende året stod jeg mye for meg selv på skolegården.
*
Jeg hadde vært i en vennegjeng på tre, og alle vet at tre ikke går ann.
Ihvertfall ikke i en jente gruppe.
*
Jeg havnet utenfor den gruppen.
*
Alikevel så ble jeg fort tatt kontakt med den ene dagen hun ene av de to var syk.
Typisk.
*
Og havnet utenfor igjen, da personen kom tilbake.
*
Jeg fikk komme inn i varmen da jeg brakk armen min, men da bare fordi det var kult, og da endte jeg opp med å stå med hoppe strikke rundt bena, så andre kunne hoppe.
* *
Da jeg var fjorten kom jeg i samme klasse som min bestevenninne fra nabolaget, som gikk på en annen skole til vi ble samlet igjen på ungdomsskolen.
*
Det vennskapet varte vel kanskje ett år, da en av jentene i klassen som hadde en annen bestevenninne klarte å dreie på ordene mine slik at min bestevenn ble sur på meg.
*
Så da hang jeg litt med andre, men det var liksom ikke helt det samme.
Min mor forsøkte å ordne opp på saker og ting og det førte bare til at det ble hvisking rundt meg.
*
Jeg ble en gang truet av en som sa at jeg kom til å legge merke til noe før jeg kom hjem.
Det kunne jo ha vært hva som helst, jeg kunne ha blitt banket på hjemveien.
*
Det var ikke verre enn at dem hadde egget postkassen vår.
*
Ettersom jeg var stille av meg så var det alltid en eller annen fyr som skulle si hei i gangen bare for å høre at jeg sa noe.
*
Og det var ikke for å være hyggelig for å si det slik.
*
Jeg husker en i klassen dultet skikkelig til meg i gangen da hun gikk forbi meg.
*
Og en annen som slo meg skikkelig på armen, vel vitende om at jeg nettopp hadde tatt stivkrampen.
*
Jeg regnet ikke disse hendelsene som mobbing, men det var mobbing av noe slag og det vet jeg nå.
B
59/90
Du tok kanskje aldri tilbake og ble da sett på som et lett offer? Jeg tok ti ganger tilbake, så mange ble rett og slett redd meg.. hva som er riktig å gjøre er vel ingen oppskrift på, men vondt er det uansett når en føler en står alene. Takk for at du delte, og håper at folk rundt deg i dag er snille 🥰🐰
Jeg har strevd med å kjenne meg god nok, innenfor familien og rundt andre, og derfor ikke latt folk komme innpå meg.
Dess mindre dem vet, dess mindre kan dem gjøre narr av.
Dem som er rundt meg i dag, er greie. Også har jeg måttet lære meg å sette grenser.
Så synd at du har måttet oppleve liknende, tøffing du som gjorde igjen 😆.