Fredag hadde jeg individuell behandling. Fikk pratet om det å befinne seg i en situasjon som ikke tar hensyn om man er beskjeden eller ei.
Og så er det så mye som kan taes ut av en slik hendelse, som knyttes til barndom og oppdragelse selvsagt.
Etter dette var det videre til senteret, gående. For det tok meg 15 min istedet for å vente 25 min på bussen.
Jeg handlet inn til helgen, så spiste jeg middag på Ikea. Jeg klarte å legge fra meg kortholder en eller annen plass, i vel noen sekunder, imens jeg fylte på drikke eller ved kassen når jeg betalte.
Da jeg gikk tilbake der jeg tenkte den lå, var den ikke der. Jeg små stresset og slukte hot-dogsene. Like etter ber de meg komme til barnas lekeland, gjennom høyttaleren, for å hente kortene mine.
Det var litt kleint. Ikke bare var det som å høre lærerne på skolen prøve å uttale navnet mitt da de ropte oss opp, ved skolestart. Men så gjentok en liten “drittunge” navnet, etter det ble sagt til alle på varehuset.
Jeg går bort til skranken ved lekeland. Sier jeg skal hente kortene. Og deretter takk.
Selvsagt er det hyggelig at noen har funnet de og levert det inn. Men så kommer den litt rare logikken til nordmenn igjen. Ting som bli funnet, blir levert.
Men om du ser noen trenge hjelp, holder du deg unna, dersom det ser ut til at de blir hjulpet. Forsikrer de seg om det? Nei. Hva gjør de? De later som ingenting.
Dette med å ta noe man finner er litt plagsomt, for jeg kunne ha funnet kortene mine igjen selv. Jeg fikk ikke tid til å reagere før de var borte.
Har sett folk klage på slike “funnet” sider på Facebook. For man blir jo redd, leiter febrilsk i lommer og vesker. Så går man gjerne bakover i tid, å lurer på hvor de/det kan ha blitt mistet.
Lite vet man at Ola nordmann har funnet den/det og tatt det med seg hjem, for å poste om det. Eller hengt nøkler, smykke, lue på en grein tyve meter unna der Peter Pettersen tenker han mistet det.
Av og til kan mennesker være så tullete i sin handlemåte. Man gjør det vanskeligere enn det trengs.
Men for all del, takk til personen som så kortholderen min og tenkte “må levere, denne inn, nå” [ På litt sånn robotisert måte].
Det hjalp meg denne gang. Men om jeg mister votten min en gang, la den ligge. Jeg er nok på vei til å hente den. Og vil helst slippe å måtte gå hjem til deg og hente den. Eller lese at noen har lagt den i motsatt retning av der jeg skal.
B