Jeg vil ut. Har lenge kjent på en trang til å reise bort. Ikke nødvendigvis bare pga. Corona, jeg har villet rømme bort fra sommeren.

Sommeren? Ja, den varme hete sommeren. Ikke misforstå, jeg liker de lange dagene. Solen som går ned sent og titter opp igjen, innen noen få timer. 

Det gjør det lettere å stå opp, for det b- mennesket jeg er. Men varmen, den kan gjøre det noe vanskelig for meg. Kroppen min har vansker med å kontrollere temperaturen, I stedet for å regulere den slik at jeg ikke overopphetes, så blir den værende.

Pannen blir varm, jeg kjenner meg uggen og kvalm. Den legger seg som et teppe rundt meg og slipper ikke taket før på kvelden.

Jeg har forsøkt å få i meg nok væske, og åpner vinduene, slik at “frisk” luft trenger inn der jeg bor. Men det hjelper lite. 

Nå skal jeg ikke skylde på varmegradene alene, men jeg vil bort til andre strøk og andre mennesker.

Sist sommer var en tøff tid. Jeg var mye alene. Jeg i var i startfasen av det å bo alene. Og mye gikk galt.

Jeg var deprimert, skikkelig deprimert.

Alt opplevdes nytt og jeg gikk rundt å kjente meg som en plagiat, noe på liksom.

Hvem var det jeg trodde jeg var? Voksen? Selvstendig? 

Covid-19 gjorde ikke det noe lettere.

Karantene. Masker. Antibac.

Antall smittede. Antall innlagt. Antall døde.

B