Dette er litt vanskelig å ta opp. For jeg vet hva grunnen bak er, men følelsen er der alikevel.
*
Jeg er midterste i en søskenflokk på fem. Jeg er “dritten i midten”.
Og siden jeg var liten har jeg gjort veldig lite ut av meg.
Jeg har ikke kjent behovet for å rope høyest.
Dermed har jeg også vært lett å overse.
Og det er nok min egen feil.
Men som alle andre betyr ikke det at jeg ikke vil bli tatt for gitt.
Eller at folk rundt meg ikke skal se meg.
Jeg har mine behov for omsorg og oppmerksomhet jeg også.
Og det kan hende at de fleste ville tenkt at det skulle du vært over for lenge siden.
Men nei jeg er ikke det.
*
Husker et drøm jeg hadde, som liten. Et mareritt for meg da.
Det var at alle, venner og familie satt til bords og tilsynelatende feiret bursdagen min, uten meg.
De gav blaffen i, om jeg var der. Og meg som liten kjente meg utrolig oversett.
*
Nå er det slik at jeg fremdeles kan oppleve ting, som bringer frem den samme følelsen.
Å bli oversett.
Sist var bare for noen dager siden.
Jeg hadde bursdag, gjorde ikke så kjempe mye på selve dagen.
Jeg hadde en fin kveld med bb.
Planen etterhver er å feire litt med foreldre og brødre, til helgen.
Men når jeg ser det tikker inn ønskelister fra nevøene mine når det ikke er gått en dag en gang (fra min søster).
Kryper denne mugne følelsen inn, oki, jeg har såvidt hatt bursdag, jeg krever ikke så mye enn å bli hilset på.
Men å skrive liste allerede, er/ kjennes for meg litt som å bagatelliserer min dag og hoppe over på noe annet.
Og jeg vet at det høres utrolig barnslig ut.
Men jeg kan ikke for det.
Den følelsen er så utrolig ubehagelig og jeg skulle vært den foruten.
*
Men deler av meg forstår den. Jeg hadde et behov som liten. Som jeg ikke selv klarte å fylle.
Jeg viste kanskje ikke om den en gang.
Men den var der.
Og etterhvert som jeg ble eldre, forsøkte jeg å kreve den, ikke ved å si det rett ut, men jeg ble uggen inni meg.
Dem skulle vist, dem skulle hørt, dem skulle ha ønsket å gi meg det. Var tankene.
Men så kan ikke andre vite hva som er oppi topplokket vårt, som en hovedkontakt senere sa til meg.
Dem rundt meg gav meg det dem trodde jeg ønsket, alene tid. Tid for meg selv.
Jeg var beskjeden.
Så nå kommer den følelsen å biter meg i baken når jeg kjenner frustrasjonen over å ønske men ikke klare.
Kreve det jeg vil ha.
B
