Fredag, bar det til time med individual behandler.
*
Det gikk greit. Det ble en oppsummering av de to siste ukene og utviklingen jeg har opplevd på skolen bl.a.
Både det at jeg nå kan ta stilling til det å arbeide med andre og når det ikke er aktuelt eller jeg ikke orker.
For det er en del av det å finne stemmen sin, å si at nei i dag arbeider jeg på egenhånd. Det å bare være tilstede er nok.
Det kan jo også være fordi jeg ikke er i form. Da må man kunne velge å ta vare på seg selv, og gjøre det man klarer.
Egentlig er det å gå tilbake til studier, tøft gjort. Ikke bare fordi jeg har dårlige minner derfra. Men det er også, der jeg føler på at jeg ikke strekker til, som mest.
Til vanlig kan jeg klare meg sånn noenlunde, men i klasserom settingen, må jeg våge å ta plass, klare å bli lagt merke til, tørre bli snakket til, si hva jeg mener, spørre om hjelp osv.
Kjenne på uroen, og takle å føle meg dum.
*
Det er også veldig spennende å se hvordan jeg tenker annerledes nå, har blitt bedre i samtale og forståelse. Reflekterer og analyserer. Og ikke alltid tenker på det negative.
Det gir meg også større ro.
Om jeg ikke alltid får det svaret jeg ønsker, så er det ikke fordi den/de andre personen/e ikke bryr seg, men jeg kan ha formulert meg litt tungvindt eller dem har misforstått.
Jeg har også forstått det at man helst ikke bare skal anta noe, ofte tar man feil.
Så jeg er blitt flinkere til å spørre eller søke bekreftelse. Har ofte spurt behandler hva hun sa, om hun kan gjenta det. Eller sier i fra om jeg ikke kjønte noe. Så hun kan si det på en annen måte.
Ting har blitt bedre.
Og jeg legger mer og mer merke til det.
Litt rart er det, for jeg blir veldig bevisst hva jeg ville ha gjort og det jeg ender opp med å gjøre. Og det samstemmer ikke.
For tankene er automatisk, men gjøremålene blir mer gjennomtenkt.
B
