Da var det ny uke gitt.
*
I dag har jeg vært i gruppe. Tror ikke jeg egentlig har fortalt hva det går ut på. Det er en MBT gruppe, eller mentalisering basert gruppe terapi.
Dette er noe jeg fikk tilbud om i 2017.
Men da var jeg i jobb på en gård. Og tenkte det ble for mye for meg å skulle dra til tre ulike plasser på en uke. Så det fikk jeg ett års betenkningstid på. For ellers var det INGENTING dps kunne tilby meg.
Jeg hadde alt vært både innlagt, gått i enklere former for gruppe, intens behandling for Ocd, og fått en hoveddiagnose, så da så de ingen annen vei enn å gi slipp på meg.
*
Da ett år var gått. Og jeg kjente jeg hadde mer kontroll over min egen situasjon. Tok jeg fatt på det som til nå snart er litt over fire år med MBT.
Den første tiden var det en del “undervisning” i hva det er og hvordan man tar det i bruk. Samt oppfølging av en psykolog.
Så fikk jeg komme inn i den offisielle gruppen, som det har vært en del utskiftninger i. Både av terapeutene som det er alltid er to stk av. Og dem som er der for behandling.
Det starter alltid med en gjennomgang av epikriser når man er ny. Dette for å forstå hva den enkelte sliter med.
Til vanlig tar man gjerne en runde for å se om det er noen som har noe dem vil dele, derfra har man tilsammen en og en halv time til å prate om eventuelle tema.
Tidligere behandlere husker jeg bare spurte rett ut også tok dem som hadde noe å prate om ordet.
Så avrunder man og går hvert til sitt.
*
En av reglene som er underforstått, en selvfølge, er at man har taushetsplikt og ikke skal være “venner” med hverandre.
Dette fordi alle skal ha samme grunnlag for å hjelpe.
Om det er “fare” for at noen du kjenner fra før skal begynne i gruppen, er dette noe som finnes ut av. Da må dem/ de det gjelder begynne ved en senere anledning.
*
Det fine med en slik gruppe er at ALLE har noe dem sliter med. Ofte har man handlingsmønster som har blitt uvaner. Noe som har gjort at man har utviklet problemer. En historie.
Mange ganger kan man få hjelp til å se flere sider av en sak. Enkelte ganger kan man selv være med på å hjelpe en annen å se ting ulikt.
Noen ganger kan man være i samme situasjon, men på den andre siden.
Er man kvinne i ett par forhold og ikke når frem til mannen sin med noe, kan det være en mann i gruppen som kanskje opplever at konen sitter i denne deltageren sin posisjon.
Er man datter og føler man ikke blir forstått av sine foreldre, kan det sitte en annen deltaker som sitter i foreldre rollen og ikke forstår sin datter.
Så deg blir mye bearbeiding av hendelser. Tanker og innspill. Oppbygging av hverandre og nedbryting. Man kan bli stilt vanskelige spørsmål, som gjør at man tvinges til å tenke annerledes og utfordre seg selv.
Det er mye følelser, noen takler å være sårbar andre synes ikke det er greit. Og vil ikke utforske. Men kanskje det er nettopp det dem trenger hjelp til.
Det er mye omsorg og latter i en slik gruppe også. Man får muligheten til å forstå seg selv og andre mye bedre.
Alt i alt er en slik gruppe veldig god å ha.
Men man må være innstilt på å arbeide.
Gi av seg selv. Og tåle litt trøkk.
Det er vel verdt det. Syns nå jeg.
B
Nb! Om du har spørsmål, så er det bare å stille. Jeg skal svare så godt jeg kan.
