Jeg vil at dette skal gå noe sted. Jeg har aldrig vært noe flink til å prate.

Jeg observerer og tenker, det er meg.

Når det kommer noe ut, blir folk forundret.

Jeg er ikke et geni, tar ikke ting lett. Forandring gjør meg engstelig.

Jeg gir ikke blikk kontakt dersom jeg ikke kjenner deg godt.

Jeg liker å høre på musikk. Det gjør meg glad og ja jeg har arvet den latinske rytmen fra foreldrene mine. Men du ser meg ikke på ett dansegulv.

Jeg liker søte ting. Men også salt.

Jeg liker å skrive fordi det kommer lett for meg. Selv om jeg ofte opplever at allt annet ikke gjør det.

Jeg er ikke så glad i meg selv.

Jeg har ofte lite tro på hva jeg kan bringe.

Men jeg har ett stort hjerte.

Som er grunnen til at jeg lett kan bli såret.

Jeg har alltid likt å gjøre små gode gjerninger.

Ingen trenger å vite om dem. Men det gjør meg glad.

Jeg trives for meg selv, jeg klarer å være alene.

Men jeg får også øyeblikk der jeg ikke vet hva jeg vil, men noe vil jeg og det er ikke å sitte i ro og ikke gjøre noe.

Jeg vet aldri hva som kommer ut av et innlegg. Men noe blir det.

Jeg liker å oppleve nye ting, selv om det er skremmende.

Jeg liker kunst.

Jeg liker å være ute.

Jeg liker å lese.

Jeg er ikke super alvorlig, men jeg er det når ting er det.

Jeg føler ting.

Jeg har lett for å smile.

Gråte.

Men ikke det å bli sint.

Jeg kan bli irritert, forundret, skuffet.

Men aldri skikkelig forbanna.

Jeg er og kan litt av hvert.

Jeg må bare tørre.

B