Helgen startet for min del, med drama. Rettere sagt arbeids-kaos. Jeg sjekker kun gruppen på face for å få med meg småting og være beredt til min vakt.
Men fredag… Da oppstod det full diskusjon i kommentarfeltet på et av innleggene. Yeesh, jeg holdt meg langt unna.
Noen sluttet ble resultatet.
Lite bra ettersom vi allerede er for lite folk.
Men ting kom frem som jeg selv har erfart. At det var flere som hadde opplevd liknende saker var på den annen side vondt. Jeg har ikke villet ta det opp ettersom jeg har tenkt at det vil gå sin gang, jeg kan for all del ha overreagert. Hvem vet. Men det har jeg altså ikke.
Jeg har nevnt det så vidt her. Men det var før jeg fikk fortsette på blogg.no.
Jeg har syntes synd på en av dem som nå har sluttet, ville spørre om det går greit. Men vedkommende ser ut til forsatt å ha kontakt med flere fra jobb, så dem er ikke alene. Samtidig er det litt uggent at personen ser ut til ikke å være på virket. Hen var jo trossalt bøllen.
Er nesten som jeg blir litt arg, er det slik at den som plager uansett hvem, hva og hvordan, alltid slipper billig unna?
Hvorfor har jeg syntes synd på dem? Er det bare integrert i meg at jeg vil støtte den som blir “hatet”. At jeg tenker dette mennesket holdes utenfor, dem må jeg omfavne.
Hvorfor kan ikke jeg bare glemme? Er du med på leken får du tåle steken, var det ikke det man sa da man var liten.
B
