Min jul. Var fin. Første gang jeg gråter på julaften.
Jeg sto opp tidlig. Fikk med meg gudstjenesten som ble sendt online, andre ganger har vi møtt opp i kirken. I fjor måtte vi søke om plass. Og i år gikk det i glemmeboken, så da ble det ble på nett denne gangen.
Jeg dusjet. Gjorde meg klar. For hva? Jo besøk, tenkte jeg. Greien var at familien min feirer annen hvert år hos søsteren min og annet hvert år hos foreldrene mine. I år var det hos søsteren min. Jeg satt å ventet fra ca. Klokken 15- 18.30.
Jeg gjorde ting klart. Gaver. Bakst. Kort.
Følte meg utelatt, for ingen sa noe. Forholdet til min søster har ikke vært det beste i det siste. Så når jeg ble fortalt at jeg kunne komme var jeg egentlig bare glad jeg slapp å sitte alene i julen.
Jeg rakk ikke å skikkelig lese invitasjonen. Eller analysere den noe særlig. Hadde jeg gjort det, hadde nok dagen vært annerledes.
Da jeg omsider ble hentet, ble det en fin kveld.
God mat. Godt selskap.
Jeg ble med foreldrene mine hjem.
De to påfølgende dagene, altså første og andre juledag, var jeg hos dem.
Lørdag fikk vi julestrømpe, vi så slutten av kalenderen og vi så film.
Søndag var vi på tur til kirkegården. Været var det ingenting å utsette på.
B