Jeg har en rar følelse i meg.
Den ene dagen blir jeg dradd ned i sølen.
Den andre blir jeg lovprist som en suksess historie.
Det er så kontrast i det at jeg blir kvalm.
Bestem deg.
Hva er jeg?
Jeg blir holdt utenfor, av en som har kjent meg hele livet.
For så å bli gitt komplimenter av mennesker som har sett meg i knapt en og en halv time i knappe to år.
Det er som at jeg lettere tar til meg det vonde, og det er lettere å dele, mens det gode gjør meg glad et øyeblikk og er vanskeligere å fortelle om fordi jeg føler at jeg skryter.
Hvem er jeg?
B
0 kommentarer
