I går kveld var jeg i tenkeboksen igjen.

*

Jeg syntes synd på ham.

*

Ting ser ikke ut til å ha gått slik han planla, ikke at jeg vet så veldig mye.

Men jeg har min magefølelse, (som jeg må bli flinkere til å lytte til), som ut fra det jeg vet, tilsier det jeg tror.

Om det gir noe mening.

*

Ja, jeg har måttet ufrivillig starte på null, og selv om det har vært et mareritt uten like.

*

Så vet jeg nå hvem som er der for meg.

Og så corny det enn måtte høres ut så er det familien min og dem få jeg slipper til.

*

Jeg tror det tyngste nå er over.

*

Og jeg er så glad for at jeg i år ikke har noe jeg må forberede meg til.

*

I fjor da han fremdeles var en del av livet mitt, tok jeg og fullførte det siste emnet jeg trengte for å få bachelor graden min i pedagogikk.

*

Dermed var disse dagene fylt med følelser av å grue seg, utolmodigheten av å sitte i ro to fulle dager med hjemmeeksamen og så venting på å få svar om jeg bestod eller ikke.

*

I år kan jeg nyte solen og varmen for fult.

*

Han derimot ser det litt tyngre ut for.

Han står alene, og det har han seg selv å takke for.

For med ett nytt slag mot selvtilliten og en vinter og kalde dager kommende hans vei, så ser det mørkt ut.

*

Så jeg ønsker han lykke til (not).

B