Som nevnt sist, har jeg fått lest litt. Jeg har gruet meg til å lese ferdig boken jeg holdt på med, dermed har jeg også utsatt det.
Men da det var gjort var det fint. En seier!
Hvorfor var/er dette nettopp det? Jo, det skal jeg forklare. Jeg har slitt med å konsentrere meg, og ofte har jeg begynt å lese en bok og falt helt ut. Det har vært slik lenge. Mange år. Ikke bare har det vært sykt irriterende, men også surt, fordi jeg har kjent at det har vært noe jeg har savnet.
Når jeg var yngre, kunne jeg sitte å lese lenge. En sommer, leste jeg meg gjennom en hel serie. Det var fint å lage sin egen virkelighet, gjennom å lese noen andres.
Som eldre, ikke tale om. Jeg har virkelig prøvd. Så mange bøker har blitt lest litt i, men så har jeg lagt den fra meg fordi jeg har begynt å stresse. Lyder rundt meg, uansett hva, har vært plagsomt.
Nå i det siste, ser det ut til å løsnet litt, jeg slapper mer av og får til å lese et par sider. Når jeg omsider har fått til å lese to bøker, er det ikke rart jeg ser på det som en seier, (eller to).
Første boken, klokken og sengen, var helt grei. Å lese meg gjennom den var ok, det var andre gangen jeg forsøkte å lese den. Så jeg fikk med meg det meste, og husket deler igjen.
Andre boken, drøm søte drømmer, var helt ny, jeg kjøpte den med et håp om å kunne få lest den (, for engangsskyld virket staheten til min fordel) . Den var på mange måter helt magisk å lese. Både fordi jeg kjente igjen ting personlig og fordi jeg kjente igjen ting hos andre. Jeg gledet meg til å lese videre hver gang jeg satt meg ned med boken. Og ble like overrasket hver gang, jeg innså jeg hadde lest flere kapittel av gangen.
Jeg tror nok det skyldtes at jeg også gav mer blaffen over “kontrollfreaken” i meg, (som vi alle har til en viss grad) og gav mer rom for fantasien og senket skuldrene.
B