Jeg kom meg ut på banen i dag. Selv om viljen var langt nede. Men det er bra for meg, derfor gjør jeg det.

At jeg tørr er faktisk et under. Første gangen, var prestasjonsangsten der selvsagt. Nå gruer jeg meg på forhånd, men så er uroen borte når jeg plasserer bena på stadion.

Jeg løper en runde og går fort den neste, løper og går. Løper og går.

Så drar jeg tilbake til leiligheten, spiser middag og tar et bad.

Dette er nå en innarbeidet rutine og jeg utfører den så lenge det går.

For vel tre uker siden klarte jeg å strekke noe, så har derfor kjent på smerter. Men de var borte nå i dag.

B