Jeg husker da jeg var liten, at fridager var det beste. De føltes så lange, så evigvarende. En uke. De var alltid fylt med så mye gøy. Og så var det så kjipt å starte på skolen igjen.
Der er som om at jeg kjenner de ulike følelsene, av ekstase, glede og så tristhet, når jeg skriver her.
Der var en sånn fin ro. Sove lenge. Gjøre det man selv ville. Mamma fant alltid på noe. Tivoli. Kino. Svømmehall.
Jeg kom godt overens med søsknene mine og jeg ville ikke at det skulle ta slutt.
Ungdomsskole tiden var nok verst. To dager før skolen startet igjen, var det tid for å måtte gå å legge seg tidligere.
Jeg forstod ikke hvorfor. Det føltes så unødvendig. Mamma sa det var for at det ikke skulle bli så tungt å komme tilbake til rutinen med tidligere leggetid og det å stå opp.
For meg føltes det som at jeg ble robbet for en dag ferie. En dag sein legge tid.
Så kom dagen før, ferien var slutt. Da skulle sekken gjøres klar. Matpakke lages og håret vaskes.
Jeg kjente sorgen krype inn. Det var ikke noe fint å være meg da. Jeg kunne kjenne på alt det jeg hadde fått gjøre. Bare det å være sammen som familie. Den felles-følelsen. Jeg ville ikke gi glipp på den.
Første dagen tilbake, var jeg bare deppa. Jeg ville være hjemme. Alt var bare teit. Jeg var fast på det å skulle holde denne triste/ apatiske masken gjennom skoledagen. Og jeg tillot meg selv det. Om noen andre la merke til det, aner jeg ikke. Men jeg var ikke glad for å være der. Og jeg kjente det plaget meg.
B
