Jeg er følsom. Og det synes jeg er greit.

*

Da jeg vokste opp kan jeg ikke si at det var så mye rom for følelser.

Vi var ikke en familie som viste dem.

Vi var ikke en familie som tydde til klemmer, og sa fine ord til hverandre.

*

Men vi var en knyttet familie, alle viste alt om alle.

I ettertid så kjenner jeg at dette var litt feil.

Ihvertfall kjentes det ut som om enkelte hviste ting som ikke var nødvendig for dem å vite.

*

En usikkerhet kunne bli brakt frem, i en opphetet diskusjon, fordi den man diskuterte med hadde overhørt dette.

*

Ting ble sagt litt for høyt kan man si.

Eller om noen hadde noe å ta opp med en, så ble det sagt i andres nærvær, noe som fint kunne blitt tatt opp i privaten.

*

Når det er sagt så var ikke den måten jeg ble oppdratt på akkurat mine foreldres skyld.

Dem hadde blitt oppdratt slik av sine foreldre.

*

Om ikke verre. Eller verre blir feil å si.

For hvem kan bestemme hva som er riktig, bra, bedre eller verre.

I liknende baner?

Dem ble oppdratt i liknende baner, da holder man seg gjerne til disse mønstrene.

*

Dem skal ha for å ikke å ha gått i samme spor, for etter hva jeg har fått høre, så var det ikke utenfor det normale å få straff, da mine foreldre var barn.

*

Men akkurat den omsorgsfulle siden, det å prate om ting, er noe som manglet i deres oppdragelse og den kom dermed ikke med i min.

*

Misforstå meg rett, man ble tatt vare på. Man fikk dekket sine primære behov.

Foreldrene mine var helter da det kom til å passe på at vi hadde det bra.

Jeg kjente aldri på at jeg manglet noe.

*

Det fysiske, på den annen side, var aldri helt der.

Dermed kan jeg heller ikke si at det var en mangel, for jeg viste ikke at det burde vært der.

Litt rart dette.

*

Men som sagt jeg er følsom og synes det er ok.

Det er noe fint med det.

Å vise følelser, selv om det ikke alltid er like lett å utrykke dem.

 

B