Orker omtrent ingenting for tiden. Jeg gjør det jeg må og ikke en dråpe mer. Vet ikke hva det skyldes.
Forrige mandag hadde jeg to ting jeg måtte. Da jeg kom hjem var jeg dønn sliten og hadde migrene de to neste dagene.
Jeg kjenner meg selv såpass at jeg vet jeg kan gjøre en ting av gangen, og foreløpig tre dager i uken.
Men akkurat den mandagen fikk jeg det for meg at hadde jeg klart å stå opp tidlig og fått unnagjort den ene avtalen, da var det ingenting som kunne stoppe meg. Jeg kunne stille opp for min søster og co, som er i karantene. Jeg skulle møte opp på min andre avtale og deretter handle.
Men jeg merket fort at det ikke gikk. Jeg var nesten ikke tilstede i gruppe behandlingen. Og det var egentlig greit at søsteren min ikke trengte hjelp. Jeg kom meg hjem og satt meg i sofaen og duppet vel av etterhvert.
Så kom onsdagen som jeg bruker til å gå ut å løpe. Dette er noe jeg presser meg til å gjøre. Jeg har godt av å utfordre kroppen min, men det tar tid å overbevise meg selv til å gå ut. Og så verker både rygg, bein og bak dagen derpå.
Torsdag var jeg hos dyrebeskyttelsen. Jeg kom sent. Det var ett ork å stå opp. Jeg får som oftest en dag på å restaurere meg mellom hver ting jeg må gjøre, “but not that day”. Men det var fint å være der, kattene får deg til å føle at det du gjør duger. Og det er koselig.
Så kommer fredag, jeg handler ofte inn til helgen da. Og så kommer helgen. Da holder jeg meg hjemme og gjerne under et teppe.
Kanskje jeg opplever det dem så fint kaller “seasonal depression”?. Kanskje jeg bare trenger sol i ansiktet og varmegrader? Kanskje jeg bare må være tolmodig? Kanskje det bare er det?
B