Onsdag, trening.
*
Jeg kom meg ut. Den eneste dagen i uken jeg har til å kunne bli værende inne. Men jeg var for mye inni hodet mitt, så dermed passet det bra å få litt annet å gjøre.
*
Jeg har tenkt en del på det at behandlingen for min del nå nærmer seg over.
Mennesker jeg har blitt kjent med og fått privilegiet å følge over langt tid, har vært i minnet og stadig nye navn dukker opp.
Har dem tatt det lett? Var det like tungt for dem? Er det bare å leve videre?
Skal jeg være hun som oppretter en side på face, for oss som har sluttet. Eller blir det teit?
Eller blir det å eksponere dem, for at dem har måttet få hjelp?
Også blir det enda en avslutning torsdag. Orker jeg det? Skal jeg be om å få det utsatt?
Eller skal jeg bare ta det i ett drag, denne uken, så slipper jeg å lide noe mer.
Hva skal jeg gjøre nå, hva vil jeg bruke tiden min på? Hvem skal jeg kunne fortelle om familie konfliktene mine til nå?
*
På kveldingen ble jeg spurt av mamma om å se gjennom et brev. Et meget langt brev. Det er et forsøk på å få den rette hjelpen for en av søsknene mine.
Og da er det klart at mye grums kommer frem, for hennes fortid er en del av min. Og det var ikke akkurat det jeg ville bruke tiden min på. Å skulle få inn med t-skje hvordan tiden vår var da.
Etter jeg hadde retter og omformulert teksten, var jeg tom, sliten og trøtt.
Så det tok ikke lange tiden før jeg gikk å la meg.
B
