Forrige lørdag skulle jeg ut å handle. Egentlig, hente noe som var kommet i posten. Jeg valgte å ta med meg en full handlepose med flasker som jeg ville pante og dermed få litt mer orden på stuen. Nærmere bestemt området ved balkong-døren.
Jeg går mot busstoppet. Det regner så jeg tar posen med flaskene over hodet. For å skjerme meg og ikke bli så våt.
Et stykke unna, står et menneske under en paraply. Jeg tenker, der er så “typisk norsk” å ikke ville stå under bussholdeplassen når noen andre er der. Skulle trodd dem tenkte “vi biter”.
Jeg kommer meg inn i stoppet. Og ser et annet menneske ligge i fosterstilling, med hodet tildekt av hår og ansikter vendt mot bakken.
Jeg ser rundt meg, tar forsiktig min fot borti foten til personen som ligger der. Jeg sier “hallo?” Flere ganger, tankene går i ett sett.
Er dette mennesket dødt, lever det, skal jeg ringe 113, hva er nummeret, må det utføres livredding, hvorfor er der kun jeg som har lagt merke til det, skjer dette virkelig, er dette sant, sover mennesket, har aldri opplevd dette, skjer det, hva nå?
Jeg ser ut av holdeplassen, sier “hallo?” Høyt flere ganger, og går mot en mann som kommer mot stoppet og sier det er en person som ligger der bevisstløs. Han går fort bort til vedkommende og ber meg ringe ambulanse. Noe jeg allerede var på vei til å gjøre.
Han tror det er noe rus innblandet. H*n er ubevisst. Han beveger på personen. H*n puster. Magen beveger på seg. Jeg er i telefonen med ambulansen, bussen kommer. Jeg forteller sjåføren det. Han går ut av bussen og sier at vedkommende ikke ligger riktig. Plutselig våkner den som ligger på bakken. Mannen som hjalp meg å se til personen, spør om h*n er ruset.
Jeg spør hva som har hendt, om h*n besvimte. H*n har vært på besøk i fengselet. Virker litt fjern. Flirer. En fyr dukker opp i en bil og det ser ut til han er kommer for å hente personen som nettopp er våknet.
Jeg blir stående i telefonen, forteller mennesket i andre enden hva som skjer. Jeg spør fyren i bilen hva vennen hans heter. Han sier et navn, men kan ikke etternavnet. De kjører så av gårde.
Jeg setter meg inn i bussen. Gir all informasjonen jeg har til personen i telefonen. Farge på bilen, alder til den som lå ubevisst, om de var ved sine fulle fem. Sjåføren kunne si merket på transportmidlet. Forholdet til den som trengte hjelp og den som kom å hentet h*n.
Om jeg satt med en dårlig magefølelsen osv.
Jeg ville bli kontaktet av politiet dersom de syntes det hele virker mistenkelig.
(De gjorde ikke det, ventet ca. 40 min).
Jeg gikk av bussen. Deretter på det jeg egentlig skulle. Handle. Jeg var småskjelven etterpå.
Jeg tenkte mye på det som hadde hendt. Hva som egentlig var greien. Du går ikke fra å se dau ut til plutselig å våkne sånn uten videre. Hva var forholdet til disse to. Var h*n i fare. Kunne jeg ha gjort noe mer?.
Hvordan klarte jeg dette? Jeg er jo ikke utadvendt i der hele tatt. Hva gikk over meg?. Det hele virker urealistisk. Fra jeg fant mennesker til de dro.
Jeg tenkte også på personen under paraplyen. Hvorfor gjorde han ikke noe. Hvorfor måtte jeg si “hallo?” Flere ganger før noen gjorde noe?.
Er vi opplært til å kun fokusere på oss selv?. Og ser det ut til at noen hjelper så holder vi nesen vår utenfor? Hva om jeg ikke gikk inn i det stoppet? Lik de andre. Og tenkte at om det var noen der, så “biter de”.
Jeg skal ikke rose meg selv opp i skyene. Jeg kunne vært flinkere. Stolt mer på meg selv. Vært stødig og undersøkt mer.
Men som kjæresten min sa, da jeg fortalte ham det. “Du tilbød din hjelp. Du gjorde rett. Og om de så dro, så er det intet mer man kan gjøre”.
Skulle bare ønske flere bidro og var medmenneskelig.
B
