Forrige uke skulle ha vært hard. Etter en lang stund med å bare måtte forholde meg til meg selv. Sto plutselig konfirmasjon, andre vaksine dose og behandling for tur.
Jeg har ikke hatt noe særlig kontakt med familien det siste halve året. Og det å skulle stille opp ren, pen og med gave var nå blitt et oppdrag.
Men det gikk. Og som oftest gjør det jo det. Jeg klarte til og med å kose meg litt.
Så var det vaksinen.
Jeg grudde meg en del for andre dose. Forrige gang var ikke noe dans på røde roser for å si det slik.
Denne gangen var jeg forberedt, det gikk bedre enn sist. Bivirkningene var mye mildere. Og jeg kom meg på bena raskere.
Første dag tilbake på behandling gikk bra det også, jeg måtte bare finne frem til den nye plassen vi skal være på. For så å ta meg opp til femte etg. Men det skal gå bra, jeg ser det som en mulighet til å få inn ett par ekstra steg om dagen. Jeg var en av de få som faktisk pratet. Og det overrasket meg. Jeg må bare klare dette videre. Ting blir litt annerledes, og jeg liker ikke annerledes. Men det kan være bra med forandring kan det ikke?
B