Det vi gjorde de dagene ligger som et gjennomsiktig teppe over tankene mine. De har ikke lagt seg helt. Jeg husker noe, men ikke alt i detaljer.
Det er litt skremmende. For det føles som jeg har lest om det en plass. Det ligger der i skjul.
Da jeg skrev før om alt og alle. Var alt jeg gjorde og erfarte der. Det lå seg som en tykk tåke. Det overtok hverdagen. Nettopp fordi det var nedskrevet.
Det jeg ikke tenkte på da er at jeg levde i fortiden. Det som hadde skjedd. Og ofte tok det plassen for det som kunne hende. Jeg levde i minnene mine. For de var så klare og gode.
Men det tok også fra meg mye. Mulighetene. Plassen ble brukt opp av alt som hadde vært.
Og rundt meg forsatte livet. Med mye fint. Jeg tok bare ikke del i det.
Så selv om det er litt skummelt at minnene forblir litt sånn utydelige. Må jeg stole på at det gir plass til å leve i nuet.
B