Hørte det først på poden “The Kåss Furuseths”. Da var det morsomt.
Det er alltid det, før det er deg det gjelder.
Jeg husker da jeg ble fortalt jeg var alvorlig deprimert. Jeg kjente det ikke selv.
På den tiden tenkte jeg at, det går an å være lei seg uten å være deprimert.
Nå syv år senere, er jeg ikke der. Deprimert altså.
I dag derimot, kjente jeg meg såret. Ekskludert. Uønsket.
Det er det lenge siden jeg har kjent på.
Jeg kjente det som ungdom. Da ting var tåkete hjemme. Jeg kjente det som ung voksen, da jeg vandret alene i gangene på videregående.
Engelsk læren min i andreklasse var veldig flink til å beskrive det da hun en gang sa “your like ghost walking through these halls”.
Jeg ønsket jo ikke å være for meg selv, selv om det var det jeg fortalte rådgiveren. Det var vel noe jeg sa for å slippe å prate med ham noe mer.
Jeg var en einstøing.
Jeg hadde en gang en bestevenn. Om personen i det hele tatt fortjente den betegnelsen. Vi kjente hverandre siden vi var små.
Jeg ble vel for “kjedelig”. Jeg valgte å holde meg på det rette og hun gjorde det totalt motsatte.
En periode utover slutten av tenårene, hadde jeg venner på nettet.
Men det dekket ikke behovet for det “ekte”. Så jeg har på en måte lagt det emnet på hyllen.
Valgt å være i min lille boble.
At noen nær meg skulle klare å få meg til å kjenne meg som meg som 13 åring, nå som voksen. Uønsket, mindreverdig og ensom.
Det hadde jeg aldri trodd.
Så pass at jeg hadde tanker om å gjøre meg selv vondt. Bare fordi jeg kanskje fortjente det. Så ille fikk du til å føle meg.
B