Sommerferien er for de fleste over. For meg er den ikke det.
Mentalt er jeg klar. Men alt går ikke alltid etter planen.
Jeg skulle vært tilbake i behandling for to uker siden og nå bli jeg fortalt at det blir utsatt ihvertfall en uke til.
Jeg skjønner ikke at det skal være mulig.
Greit så går det ann å bli syk, men herre Jeremias. Man har jo vært syk i iallefall to måneder før ferien også, i ferien og nå tre uker til.
Skal dette fader med funke. Så må da behandlere stilles like strenge krav som vi, deltagerne.
Grunnen til at jeg gruet meg så sykt til å starte var jo kravet om full tilstedeværelse, du skulle dele av deg selv, ikke være sein, si fra før om du blir borte, ikke mer en tre ganger på rad, da kan du miste plassen. Alt skulle være så vanskelig.
I tillegg kom kurset før behandling, og individuell oppfølging.
Hva skjer da når jeg deltar på kurset, går i behandling, blir med i utrykks terapi av egen vilje. Og alt bare rakner, fordi behandlingen ikke blir noe av og oppfølgingen avtar.
Jeg arbeider jo med å forstå meg selv og bli kvitt “dårlige” vaner.
Dette er liksom min siste sjanse, og dette skulle liksom være så effektivt.
Er det rart folk gir opp hele helsevesenet og systemet deres?
B
