Å ta steget for å bo alene, for seg selv kan være vanskelig. Det er en naturlig del av det å være menneske, men også for det å være et levende vesen.
For en stund tilbake så jeg på et tvprogram at sjiraffer går ut i den ville verden når de er fire år. Da er de klar for å starte sitt liv på egenhånd og stifte familie. Slik er det ikke for oss mennesker. Vi venter gjerne til vi fyller atten. Noen før, for å gå på videregående og bo der, deretter studere og få seg jobb. På den annen side lærer sjiraffer å gå innen en time, samme dag som de blir født. Vi derimot lærer å gå, etter at vi har lært å åle oss frem noen måneder og så krabbe til vi ca. nærmer oss to års alderen.
På samme måte som vi skiller oss fra dyr, så er det ulikt oss imellom. Alle er ikke klare for å bo for seg selv når de er atten, noen blir værende hjemme hos foreldre imens de studerer.
Noen blir værende lenger.
Jeg flyttet for meg selv for snart ett år siden.
Og det har ikke vært lett. Det har vært sårt. Men jeg har også lært en del. Her er ti ting jeg har oppdaget:
- Du og ingen andre har ansvar for å holde ryddig og rent.
- Gleden ved å finne en eneste toalettrull under vasken når du tror du er gått tom.
- Du må lage deg mat.
- Det er ingen som vekker deg.
- Du kan komme og gå som du selv vil.
- Det kan være ensomt til tider.
- Boss kan samler seg så fort som bare det, det er ingen fe som på magisk vis bytter posen på søppel spannene.
- Du trenger ikke å se presentabel ut, gå i pysjen hele dagen om du vil.
- Du må gjøre ting selv, du kan ikke være avhengig av noen.
- Du lærer utrolig mye om deg selv og blir bevisst dine styrker og svakheter.
B