Uken kunne ikke startet verre. Alt bare surrer. Det føles som om jeg holder en bukket med ballonger der hver og en er en følelse.
Jeg forsøker å dra en etter en nærmere for å studere den. Men de gir ingen mening. Hva er det jeg kjenner? Er jeg redd jeg har delt for mye av meg selv? Har jeg gitt dem en grunn til å synes jeg rar? Er jeg såret fordi han ikke har klart å lese tankene mine? Eller var det det kjipe han sa, i det han sovnet? Fordi han var trøtt. Er jeg trist fordi det nærmer seg 365 dager uten min firbeinte bestevenn? Er jeg sliten av å skulle klare alt selv? Eller er jeg kry av at jeg klarer ting likevel? Gruer jeg meg til å skulle begynne å arbeide? Til at fremmede skal si hva jeg må gjøre? Til å bli vurdert? Til å kjenne på forpliktelse?
Om jeg bare kunne slippe taket.
Latt en og en fly av gårde.
Se dem forsvinne ut i det blå.
Istedet tviholder jeg på dem.
I irritasjon skulle jeg funnet en nål og sprukket dem alle.
Jeg sitter meg ned og beskytter dem.
Alene.
Når jeg vet jeg har ham.
B