Det er så teit, egentlig. At noe slikt skal gjøre meg så glad. 

Med fare for at dette kommer til å avsløre alderen min, og hvor gammel jeg er, gjør jeg det likevel. 

Jeg husker som liten, at jeg så filmen “My girl”. Jenten som bodde alene sammen med faren sin, som tok seg av lik. Denne jenten som holdt seg for ørene og sang “there she comes walking down the streets singing obadidi didi dam didi do” da det var noe hun ikke ville høre. Denne jenten som hadde en beste kompis. Som gjorde en pakt om å være “blodsbrødre”. Denne jenten som fikk sin første mensen. Hun som hadde denne ringen som skifter farge etter hvilket humør hun var i. 

Det er en veldig fin film. Som har en trist slutt. Jeg vil ikke gå nærmere inn på den, i tilfelle noen i fra generasjon Z ønsker å se filmen. Den har en etterfølger som heter “My girl 2”. Som er fin den også, men ikke like fin som den første. 

Jeg som sikkert mange andre jenter på den tiden, da filmen kom ut, ønsket seg en slik ring. Jeg husker en av mine eldre søstre hadde en slik en. Jeg husker også at bestemor ved et uhell trokket på den så den ble litt skvist. Men den overlevde. 

Ahh. Jeg synes den var så stilig. Vet ikke helt hva som fascinerte meg så mye med den, men jeg likte den.

Jeg forsøkte så skaffe en selv. Ett par år etterpå. Men det gikk seg ikke til, av en eller annen grunn. 

I år derimot. Da 2000 tallet er blitt inn igjen. Bestilte jeg en på nettet. Dagen pakken ble lagt i postkassen tvilte jeg litt på om den virkelig var komt. Kanskje var det tomt på lageret og det som kom var noe annet som jeg også hadde bestillt. 

Pakken lå jeg på soverommet. Litt redd for at jeg skulle bli skuffet. 

Men så åpnet jeg den en dag. 

Og der var den. Den var kommet. Der var ringen. Jeg la merke til at jeg smilte og en glede bredte seg om hjertet.

Endelig. Etter så mange år. 

Hadde jeg også en.

B