Nå kommer oppsummeringen av forrige uke. 

Mandag var en fin dag, jeg deltok i gruppebehandlingen. 

Tirsdag mener jeg var en rolig dag hjemme.

Onsdag var jeg enstelig for morgen dagen, så jeg gikk ut å løpte. Det hjalp veldig. I stedet for å være urolig, konsentrerte jeg meg om å fullføre det jeg hadde sett for meg. Og så var jeg for sliten å trøtt til å være beskymet.

Torsdag møtte jeg opp til evalueringssamtale, sammen med psykolog og to fra gruppe behandlingen. Noe jeg for lengst burde ha spurt om, og de i behandlingen burde kalt inn til. Så var dagen plutselig der. Etter to og ett halvt år uten. 

Det hjalp litt at jeg hadde fylt ut et skjema på forhånd, men også at jeg hadde tatt opp ting med individual behandler. Jeg fikk sagt hvor jeg tenkte ting var blitt gjort “feil”, hva jeg syntes om min utvikling og hva som kunne blitt gjort annerledes. 

Hovedteamet er at jeg føler jeg har blitt litt glemt. Jeg sto ca. ett år uten psykolog. I tillegg til all utskifting av behandlere i gruppen, mangel på oppfølging gjennom møter, og at både jeg og “kursholdere” i starten var usikker på om denne typen terapi var for meg. 

Da kan man sikkert forstå når jeg sier jeg kjenner jeg har blitt glemt, å bli forlatt med den tanken/usikkerheten  i to og et halvt år. 

De forsto. Jeg ble hørt. 

Men aller mest ble jeg glad jeg klarte/ har klart å få frem “hvem jeg er og hva jeg sliter med”. De har lagt merke til at ting for meg tar tid. Ja, jeg har mye å dele, og ja jeg kommer ofte med “gullkorn”. Men alt er ikke fryd og gammen selv om jeg har hatt fremskritt og har blitt tryggere på meg selv. Dette ble jeg så glad for å høre. Jeg ble nesten litt rørt. Øynene mine ble blanke.

Jeg får fortsette i gruppen i ca. ett halvt år til. De vil jeg skal få en solid avslutning, der ting går som de skal. For starten var jo det, men så ble alt veldig usikkert og mye var ikke slik det burde ha vært.

Dette er så mye bedre enn jeg trodde. For min tanke var den at nå var det på hodet og ræva ut. Jeg så for meg at de på møtet ville rotte seg sammen i mot meg. At de ville si at nå var det ingenting de hadde å tilby meg. For jeg har nemlig erfart denne lille endringen i folk før. De har gjerne en tidsfrist å følge og da blir de gjerne litt surpromp i deres forsøk på å “bli ferdig” med en pasient for å ta inn en ny. Personen som til nå har vært forståelsesfull blir plutselig ikke så veldig hyggelig lenger.

Men den gang ei. Er evig takknemlig. 

Fredag var jeg hos dyrebeskyttelsen, det er alltid like fint. Jeg er litt redd en av pusene. Han er veldig kosete, men klorer noe så sykt og biter sånn innimellom, ut av det blå. Så jeg har merker på hendene etter å ha vært på rommet der han holder til. Håper bare det ikke blir arr.

Lørdag var en chill dag, søndag var det også.

B