Jeg tror jeg kan anse meg selv som en optimist, helt til det motsatte blir bevist.
*
Jeg har alltid vært det, jeg setter pris på små gleder.
*
Men det betyr ikke at jeg ikke blir tung innimellom.
At selv om hodet sier dette klarer jeg, så sier kroppen dette orker jeg ikke.
*
Når jeg er med andre så er jeg som oftest glad, ler og spøker, men likeså kan jeg trenge å være for meg selv.
*
Og det er ok det, på mange måter, bra.
For jeg klarer å gjøre ting på egenhånd, det var litt vanskeligere før.
Jeg trekker meg ikke unna, eller får ikke gjort det jeg bør, fordi jeg må gjøre noe alene.
Faktisk så er det like greit, man slipper å ta så mye hensyn.
*
I motsetning til en som må være med andre, eller ikke klarer å gjøre ting selv.
Jeg forsøker alene, og går det ikke. Så forsøker jeg igjen.
Blir det umulig, så ber jeg om hjelp.
B
Bra innstilling. Jeg trives med begge deler. alene eller med andre:)