Så kom panikken.
*
Etter å ha holdt ut, det som virket som en smerte som aldri skulle ta slutt.
*
Kom panikken over at livet mitt slik det hadde vært i over tre år brått tok en vending jeg ikke hadde sett for meg.
Det gikk opp for meg.
*
Det er nesten flaut å innrømme at jeg tenkte det gikk mot noe mer fast.
Livet mitt var endelig på stell.
*
Det livet jeg levde var ett liv jeg aldri tenkte jeg skulle få.
Noen som var glad i meg??? Den tanken hadde gått i søppelet for lenge siden.
En jobb jeg likte og en leilighet som var min.
For ikke snakk om pusene mine.
*
Nå ble det revet bort fra meg.
Og det virket som jeg hadde landet på ansiktet og truffet en spiss gjenstand som hektet seg fast i hjertet.
*
Det var da panikk-anfallene kom.
Angsten som gjorde at jeg ikke kom meg opp av sengen engang.
Mat kunne jeg bare glemme å få i meg.
*
Det verste var vel følelsen av å ha null kontroll og at jeg så for meg å latt livet mitt ende i bunnen av ett vann en plass.
*
Selv om jeg helst ønsket at noen skulle se at jeg sleit og at ting gikk i helt feil retning.
*
Jeg brukte det siste grammet av livs-vilje til å ringe mamma en natt.
Og det reddet meg denne gang.
B
I’m with you Belen-grrrrl ♥️🐰
Tusen takk Bunny 💜💜.
Det er så få som skriver om akkurat dette, og hva det egentlig vil si.
Håper noen der ute kan kjenne seg mindre alene og vite at det er ok å gi uttrykk for hvordan man egentlig har det.