Panikk.

 

 

 

Så kom panikken.

*

Etter å ha holdt ut, det som virket som en smerte som aldri skulle ta slutt.

*

Kom panikken over at livet mitt slik det hadde vært i over tre år brått tok en vending jeg ikke hadde sett for meg.

Det gikk opp for meg.

*

Det er nesten flaut å innrømme at jeg tenkte det gikk mot noe mer fast.

Livet mitt var endelig på stell.

*

Det livet jeg levde var ett liv jeg aldri tenkte jeg skulle få.

Noen som var glad i meg??? Den tanken hadde gått i søppelet for lenge siden.

En jobb jeg likte og en leilighet som var min.

For ikke snakk om pusene mine.

*

Nå ble det revet bort fra meg.

Og det virket som jeg hadde landet på ansiktet og truffet en spiss gjenstand som hektet seg fast i hjertet.

*

Det var da panikk-anfallene kom.

Angsten som gjorde at jeg ikke kom meg opp av sengen engang.

Mat kunne jeg bare glemme å få i meg.

*

Det verste var vel følelsen av å ha null kontroll og at jeg så for meg å latt livet mitt ende i bunnen av ett vann en plass.

*

Selv om jeg helst ønsket at noen skulle se at jeg sleit og at ting gikk i helt feil retning.

*

Jeg brukte det siste grammet av livs-vilje til å ringe mamma en natt.

Og det reddet meg denne gang.

 

B

 

 

 

 

 

2 kommentarer

    1. Tusen takk Bunny 💜💜.

      Det er så få som skriver om akkurat dette, og hva det egentlig vil si.

      Håper noen der ute kan kjenne seg mindre alene og vite at det er ok å gi uttrykk for hvordan man egentlig har det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg